Tvisteløsning 

Forsikring

Kommersielle kontrakter

Profesjonsansvar

Styre- og ledelsesansvar 

Som første norske advokatfirma har Arntzen de Besche inngått et samarbeid med Eperoto, en svensk software-plattform som beregner verdien av tvistesaker. I dagens reportasje i Finansavisen Jus gjør Andreas Nordby og Jan Olav Aabø rede for hvordan vårt samarbeid med Eperoto bidrar til å gi våre klienter et bedre beslutningsgrunnlag i tvistesaker.

- Advokater er dårlige til å kommunisere til klientene sine hvor god eller dårlig sak de har, sier Andreas Nordby, partner og leder av tvisteløsningsavdelingen i Arntzen de Besche.

Kollega og partner Jan Olav Aabø stemmer i: – Tradisjonelt har advokater brukt et ganske utydelig stammespråk når de skal kommunisere hva omtvistede krav er verdt. Det er for eksempel vanlig å si

at en sak er «prosedabel». Problemet er at dette ordet er intetsigende. Det er ikke en gang enighet om hva ordet betyr advokater i mellom.

– I tillegg er det vanlig at advokater bruker ordet «prosessrisiko». Personlig kan jeg ikke fordra dette ordet, av to grunner: For det første er ordet «prosess» intetsigende for alle andre enn jurister. For det andre er det veldig lite matnyttig kun å fokusere på risiko. Når klienter skal ha et beslutningsgrunnlag, ønsker de jo å vite hva kravet er verdt. Det må foretas en verdivurdering.

Hvordan beregne verdien av tvistesaker?

Ofte er det et gap mellom å ha rett og å få rett. Særlig gjelder det for forbrukerkrav som er for små til å være individuelt prosessbare. Selv om kravene er godt begrunnet, vil kostnadene ved å forfølge kravene bli uforholdsmessig høye.

Formålet med gruppesøksmålsreglene var nettopp å tilrettelegge for å håndheve krav som ikke er individuelt prosessbare. Tvisteloven gir mulighet for påmeldingssøksmål, der man må melde seg på for å være omfattet av søksmålet og utmeldingssøksmål, hvor man automatisk blir medlem av søksmålet med mindre man melder seg ut. Påmeldingssøksmålene er en effektivisering av reglene om subjektiv kumulasjon, mens utmeldingssøksmålene representerer de «egentlige» gruppesøksmålene. Internasjonale erfaringer viser at det særlig er utmeldingssøksmålene som er egnet for å håndheve forbrukerrettigheter, ettersom kun en liten andel forbrukere melder seg på søksmål. Illustrerende er en engelsk sak i kjølvannet av et cyber-angrep mot British Airways. Angriperne fikk tilgang til persondata mv. om 400 000 kunder. Saken ble anlagt som et påmeldingssøksmål med krav på oppreisning på 2000 pund pr. medlem. Selv om hvert enkelt krav var såpass høyt og påmeldingen var gratis og risikofri, meldte bare om lag fire prosent av kundene seg på søksmålet.

I Norge har vi kun hatt ett større utmeldingssøksmål med et stor antall (små) forbrukerkrav, nemlig Forbrukerrådets søksmål mot DNB. Gruppen (ca. 180 000 andelseiere i tre fond) fikk i Høyesterett et prisavslag i forvaltningshonoraret på 0,8 % av forvaltningskapitalen. Prisavslaget var i gjennomsnitt 1590 kroner pr. andelseier, men det samlede prisavslaget utgjorde 286 millioner kroner. Avgjørelsen viser at utmeldingssøksmål kan være nyttig for å sikre håndhevelse av mange små krav.

Selv om utmeldingssøksmål har vært mulig i over tretten år i Norge, er DNB-saken en temmelig ensom svale. Et par enkle, målrettede søk på Google viser imidlertid at det ikke mangler saker å ta fatt i.

Vi tror fraværet av flere utmeldingssøksmål skyldes to forhold: Grupperepresentantens kostnader med saken og ansvaret for å måtte betale motpartens kostnader ved tap.

Ved gruppesøksmål er det grupperepresentanten som har ansvaret for advokat- og sakkyndigkostnader. Forbrukerrådets kostnader ved saken mot DNB var på ca. 18 millioner kroner, og saken tok fire og et halvt år. Overskriften Rekk opp hånda den som vil bruke 18 mill. for å kanskje få 1900 kroner om fem år i Eidsand Kjørvens innlegg illustrerer poenget.

Den andre utfordringen er kanskje større. I Norge og mange andre land gjelder prinsippet om at tapende part må dekke motpartens sakskostnader. Med mindre grupperepresentanten har dype lommer, vil det være Davids kamp mot Goliat. At taperen må betale motpartens kostnader, er imidlertid viktig for å hindre ufunderte og utpresningspregede gruppesøksmål mot næringslivsaktører.

Utviklingen internasjonalt viser samtidig at utmeldingssøksmål kan bli så dyre at ingen forbrukerorganisasjon har tilstrekkelig midler til å kjøre saken. Merricks v. Mastercard, et utmeldingssøksmål, som har versert siden 2016, med krav om 14 milliarder pund på vegne av 46,2 millioner britiske kunder, illustrerer poenget. Grunnlaget for kravet er at kundene har lidt tap som følge av at Mastercard skal ha benyttet såkalte anti-competitive intercharge fees. Grupperepresentanten er Walter Merricks, en privatperson som tidligere var leder av the Financial Ombudsman Service i Storbritannia.

Merricks har naturlig nok ikke råd til å føre søksmålet selv, men han har skaffet ekstern finansiering. Søksmålsfinansiering innebærer at et finansieringsselskap dekker representantens sakskostnader mot avtalt vederlag, typisk en andel av det beløp som tilkjennes gruppen. Fører ikke søksmålet frem, får selskapet ikke betalt. Som regel tilbyr finansieringsselskapet også å dekke nedsiden - enten ved å dekke sakskostnadskrav fra saksøkte eller ved å dekke kostnadene til en spesialforsikring, som dekker sakskostnader ved tap. I sum innebærer dette at all risiko overføres fra grupperepresentanten til finansieringsselskapet.

Utenfor Norden ser en stadig oftere at forbrukerorganisasjoner samarbeider med søksmålsfinansieringsselskaper. I England opptrer forbrukerorganisasjonen Which? som representant i et utmeldingssøksmål på vegne av 29 millioner britiske forbrukere (alle som har kjøpt smarttelefoner i en bestemt periode) mot Qualcomm. Grunnlaget for kravet på 480 millioner pund er påstått konkurransehindrende adferd. Saken er finansiert av Augusta Ventures. Kombinasjonen gir det beste fra to verdener: Finansieringsselskapet bidrar med «krigskasse», mens forbrukerorganisasjonen er «portvokter» for forbrukerinteressene.

Etter vårt syn er kombinasjonen av utmeldingsgruppesøksmål og søksmålsfinansiering ikke mulig i Norge i dag. Vi har riktignok med stor interesse registret at Alarmkundeforeningen har bebudet et mulig utmeldingsgruppesøksmål mot Sector Alarm og Verisure, finansiert av Therium Nordic. Dagens utmeldingsregler innebærer imidlertid at grupperepresentanten ikke kan kreve dekning fra gruppemedlemmene, jf. tvisteloven § 35-14 første ledd. Tvisteloven har heller ingen mekanisme som åpner for at finansieringsselskapet kan ta seg betalt i den erstatningen som tilkommer medlemmene i et utmeldingssøksmål. På den bakgrunn er det ikke uten videre klart hvordan alarmsøksmålet er tenkt håndtert.

Gjeldende regler forutsetter i praksis at utmeldingssøksmål må finansieres av filantroper med dype lommer. Slike vokser ikke på trær. Vi mener det bør vurderes mekanismer i tvisteloven som gjør det mulig å kombinere utmeldingssøksmål og søksmålsfinansiering. En lovendring bør sikre at gruppemedlemmenes interesser ivaretas og at finansieringsselskapet sikres rett til vederlag hvis saken vinnes. I så fall tror vi at gapet mellom å ha rett og å få rett vil kunne reduseres. For å redusere bitterheten og få fart på sakene, trengs det simpelthen en skvett med gin i tonicen.



Artikkelen er skrevet av Andreas Nordby og Jan Olav Aabø og ble publisert i 

Artikkel på rett24.no: Er utmeldingssøksmål uten søksmålsfinansiering som tonic uten gin?

As interest in third-party funding in Norway continues to grow, the Norwegian Financial Supervisory Authority (FSA) again confirms its view that funders require authorisation to market and provide litigation and arbitration funding in Norway. This underlines the FSA’s commitment to enhance oversight over the fast-growing new breed of financial services organisations, including legal financiers.

Yesterday, 

revealed that the FSA has taken steps to stop Therium Nordic from carrying out litigation funding in Norway. According to the documents obtained, the FSA maintains its view that litigation funding qualifies as “financing activities” in the sense of the Norwegian Financial Institutions Act. Under the Act, financing activities are subject to strict licensing requirements. Barring a successful appeal against the FSA’s decision, Therium Nordic is set to be prohibited from providing litigation funding until the organisation petitions for and obtains the necessary authorisations.

In general, any financing activity in Norway is subject to the grant of a licence by the FSA or a cross-border passport under the Capital Requirements Directive (known as CRD IV) (for credit institutions within the EEA). Accordingly, prudential requirements for regulatory capital, organisation and business conduct will apply, unless exemptions can be obtained. As such, Norway goes further in regulating financiers than in other European jurisdictions.

Since the current regulatory framework is not suited for dispute financiers’ specific needs, to operate efficiently funders will have to seek an exemption from the Financial Institutions Act. Arntzen de Besche has extensive experience with both litigation funding and related regulatory issues, and our team stand ready to assist financiers looking into the Norwegian market. Please contact us for further information.

Nyheterbrev: The FSA reconfirms its view that legal financiers require FSA approval to carry out dispute funding in Norway

Jan Olav og Eivind vil bistå norske og utenlandske klienter innenfor et bredt spekter av bransje- og fagområder, med fokus på komplekse selskapsrettslige tvister, transaksjonsrelaterte tvister og ansvars- og forsikringssaker. I de seneste år har både Jan Olav og Eivind vært sentrale i flere av firmaets høyprofilerte rettssaker, samt arbeidet med søksmålsfinansiering. De har erfaring med alle former for tvisteløsning, inkludert internasjonal voldgift og mekling.

- Vi er glade for å ha fått om bord Eivind og Jan Olav, sier managing partner i Arntzen de Besche Håvard Sandnes. De er begge fremdragende jurister, og i tillegg svært hyggelige å samarbeide med. De kommer til å styrke AdeB generelt, og tvist- og prosedyremiljøet spesielt.

Jan Olav Aabø og Eivind Landmark Tandrevold nye partnere i Arntzen de Besche

Jan Olav arbeider med tvistesaker innenfor en rekke bransjer og rettsområder med hovedvekt på tvistesaker om ledelses- og profesjonsansvar, og tvister som springer ut av transaksjoner og insolvens. Han jobber ofte med tvistesaker hvor god regnskaps- og økonomiforståelse er påkrevd. 

Jan Olav har erfaring fra innsiden av de store revisjons- og konsulentselskapene og fra selskaper som investerer i tvistesaker. Han har utstrakt erfaring med å gjennomføre due diligence på omtvistede krav. I tillegg til å representere revisorer i tvistesaker, gir han løpende rådgivning til aktører i revisjonsbransjen. Han også erfaring med alle former for tilsyn og kvalitetskontroller innenfor revisjon. 

Jan Olavs varierte bakgrunn fra «alle sider av bordet» har gitt han inngående kommersiell forståelse, som gjør at han raskt forstår hvor skoen trykker for klientene. I tillegg til å kjempe for klientens sak, er han også brennende opptatt av å gi klientene et best mulig beslutningsgrunnlag, slik at tvisten kan løses på den måten som totalt sett er mest fordelaktig for klienten. 

Jan Olav har erfaring med gruppesøksmål og han er medforfatter av flere artikler om de norske gruppesøksmålsreglene. 

Advokat Jan Olav Aabø bistår med tvistesaker innenfor flere rettsområder. Les mer om Jan Olav eller kontakt på tlf. +4740639048 eller joa@adeb.no.  

Kontaktinformasjon

+47 406 39 048

joa@adeb.no

+47 23 89 40 00

Kompetanseområder