Arbeidstaker, som var helsefagarbeider i Oslo kommune, ble sagt opp etter at han hadde mistet autorisasjonen som helsefagarbeider. Både i tingretten og i lagmannsretten ble oppsigelsen kjent ugyldig fordi Oslo kommune skulle ha tilbudt annet passende arbeid.
Høyesterett kom imidlertid til motsatt resultat og frifant Oslo kommune.
Plikt til å tilby annet passende arbeid?
Høyesteretts utgangspunkt er at det også ved oppsigelse grunnet arbeidstakers forhold er en begrenset og situasjonsbestemt plikt til å tilby annet passende arbeid. Dette følger av saklighetskravet og plikten til å foreta en avveining av arbeidstakers og arbeidsgivers interesser. Finnes det et alternativ til oppsigelse, bør det vurderes om dette kan ivareta arbeidsgivers behov.
Rekkevidden av en plikt til å tilby annet passende arbeid
Høyesterett konstaterer at "(e)n plikt til å tilby annet passende arbeid vil gå ut over arbeidsavtalens rammer ved at det vil være tale om en annen stilling. Det er i utgangspunktet opp til arbeidsgiver å organisere sin egen virksomhet, og en omplasseringsplikt griper derfor inn i arbeidsgivers styringsrett." Følgelig må det gjøres en avgrensning av denne plikten av hensyn til arbeidsgivers behov for å styre virksomheten.
Høyesterett presiserte også at ved oppsigelse grunnet arbeidstakers forhold, er det tale om mislighold av arbeidsavtalen fra arbeidstakers side. Plikten til å tilby annet passende arbeid vil derfor være begrenset og situasjonsbestemt.
Følgende momenter vektlegges:
- Arbeidsgivers interesse i at arbeidsforholdet avsluttes, vil kunne være til hinder for at det overhodet er aktuelt å tilby annen stilling.
- Det en forutsetning for en plikt til å tilby omplassering at interessene for arbeidstaker i å fortsette i et annet arbeidsforhold i virksomheten er av særlig styrke. Det kan være sterke sosiale hensyn, for eksempel dersom høy alder gjør det vanskelig å skaffe seg nytt arbeid, eller dersom forsørgelsesbyrde gjør det særlig viktig å beholde inntekt.
- Det må finnes annen passende stilling i virksomheten som er ledig. Dette presiserte Høyesterett slik: "Det klare utgangspunktet må videre være at det er tale om en alternativ stilling som allerede eksisterer". Det er med andre ord ikke nok å konstatere et udekket behov for arbeidskraft.
Den konkrete rettsanvendelsen
I denne konkreten saken var både arbeidstaker og arbeidsgiver enige i at tap av autorisasjon som helsefagarbeider var en legitim og tungtveiende grunn for oppsigelse. "Spørsmålet er derfor om det skal være utslagsgivende i interesseavveiningen at kommunen ikke har gitt tilbud om annen passende stilling."
Lagmannsrettenhadde ment at "kommunen ikke bare hadde plikt til å se om det fantes andre ledige stillinger, men også plikt til å etablere en hel- eller deltidsstilling ut fra det samlede udekkede arbeidsbehovet i kommunen."
Dette synspunktet ble avvist av Høyesterett som uttrykte at "Et udekket behov for arbeidskraft er imidlertid ikke tilstrekkelig i seg selv – både for offentlige og private arbeidsgivere vil økonomiske rammer og hensynet til arbeidsgivers styringsrett begrense hvilke behov som kan dekkes og på hvilken måte." Det klare utgangspunkt må være at det er "tale om en alternativ stilling som allerede eksisterer."
Høyesterett la til grunn at "kommunen gjorde en rekke tiltak for å få arbeidsforholdet til å fungere og for å kartlegge arbeidsevnen. Det er også mitt syn at kommunen ut fra omstendighetene foretok rimelige undersøkelser av om det fantes annen passende stilling i kommunen som var ledig. Samlet sett kan jeg ikke se at manglende tilbud om alternativt arbeid innebærer at oppsigelse vil være en uforholdsmessig streng reaksjon. Oppsigelsen er derfor saklig begrunnet."
