1 Innledning
Vi viser til høringsbrev av 22. mai 2025, der Nærings- og fiskeridepartementet har etterspurt høringsinnspill til høringsnotat om forslag til endringer i lov om god handelsskikk i dagligvarekjeden (presiseringer i god handelsskikk-standarden mv.). Høringsfristen er 22. august 2025.
Arntzen de Besche takker for muligheten til å gi innspill til lovarbeidet. Våre advokater har omfattende erfaring med å bistå klienter innenfor dagligvarebransjen når det gjelder praktisk forståelse av regelverket i krevende situasjoner. Høringsuttalelsen er gitt ut fra vårt ønske om å bidra til et godt regelverk i dagligvarebransjen og gode lovprosesser.
2 Om lovgivningsprosessen
Vi noterer innledningsvis at høringsnotatet er en del av en større reform av lov om god handelsskikk, der første delen om håndheving av loven ble sendt på høring 20. februar med høringsfrist 3. april 2025. Endringer i håndhevingen av loven henger tett sammen med forslagene som vurderes i vårt høringssvar, og enkelte av forslagene forutsetter aktiv håndheving av lovens bestemmelser, for eksempel i form av en klageordning.
Departementet arbeider med å følge opp høringen om håndheving og vil se endringsforslagene i sammenheng. Som departementet selv påpeker i høringsnotatet av 22. mai, kan de materielle endringene som nå foreslås ha betydning for hvordan de bør håndheves.
Utgangspunktet for effektiv håndheving skjer på bakgrunn av de materielle bestemmelsene. Vi mener derfor at det hadde vært hensiktsmessig å samle de ulike spørsmålene knyttet til loven i én og samme høringsrunde slik at høringsinstansene kunne ha kommentert disse samlet. Eventuelt kunne departementet først hørt endringer i de materielle bestemmelsene, og deretter hørt endringer i håndhevingsbestemmelsene.
3 Overordnede merknader
Departementet stiller i stor grad åpne spørsmål i høringen, jf. punktene i listen i kapittel 2.3, og kommer ikke med så mange konkrete forslag til lovendringer. Vi har forståelse for at det kan være vanskelig for departementet å foreslå en konkret ordlyd for samtlige punkter. Sett fra høringsinstansenes ståsted er det imidlertid en ulempe å ikke ha konkrete forslag til ordlyd å forholde seg til i en høring.
Det er god praksis å legge ut et fullstendig beslutningsgrunnlag, slik at aktørene som ønsker å uttale seg, skal kunne ta stilling til saken og gi et informert svar eller en uttalelse. Ut ifra et lovteknisk hensyn er det også viktig at forslagene som sendes på høring er godt gjennomarbeidet, slik at det er så enkelt som mulig for høringsinstansene å se hva endringene består i, og dermed hvordan den bestemmelsen som endres, er tenkt å lyde i fremtiden.
Vi vil i det følgende gi våre høringsinnspill til de konkrete forslagene til lovendringer, i den rekkefølgen de er opplistet i høringsnotatet.
4 Bør det innføres et krav om at betalinger skal stå i et rimelig forhold til kostnadene ved å levere en tjeneste?
4.1 Gjeldende rett
Dagens lov om god handelsskikk regulerer ikke rabatter og betalinger eksplisitt. Departementet oppfatter diskusjonen om rabatter slik at det er en særlig bekymring for at det er en ubalanse mellom betalinger og ytelser. Selv en usikkerhet om en slik ubalanse mellom ytelser og motytelser kan bidra til at verdikjeden fungerer mindre effektivt (høringsnotatet pkt. 5.3.2).
4.2 Departementets forslag
Departementet sier videre i høringsnotatet (samme punkt) at det ikke har grunnlag for å konkludere med at ubalanse mellom betalinger og ytelser er et utbredt problem. Samtidig vurderer departementet at et rimelig forhold mellom betalinger og ytelser bør være et grunnleggende hensyn innenfor god handelsskikk.
Etter departementets vurdering, er forholdet mellom betaling for en tjeneste og kostnadene ved å levere tjenesten, et område der regulering kan redusere usikkerheten og samtidig bidra til å beskytte aktører fra å bli utnyttet av aktører med sterkere forhandlingsmakt. Selv om regulering isolert sett vil gripe inn i avtalefriheten, vurderer departementet at prinsippet langt på vei allerede er en del av god handelsskikk-standarden etter dagens regelverk.
Etter dette foreslår departementet å lovfeste at betalinger for tjenester skal stå i et rimelig forhold til kostnadene ved å levere tjenesten. Et slikt krav vil legge til rette for økt proporsjonalitet mellom ytelser og motytelser, og bidra til at betalinger i større grad reflekterer reelle verdier. Dette vil etter departementets vurdering bidra til å forhindre at aktører betaler for høye priser for tjenester de er avhengige av å kjøpe fra en annen aktør. Videre kan kravet føre til mer åpenhet mellom kontraktspartene og mer forutsigbarhet i forhandlingene mellom leverandører og dagligvarekjeder. Disse forholdene kan gjøre forhandlingene mer effektive, og legge bedre til rette for redelighet, forutberegnelighet og lojalitet i forhandlingene.
Departementet understreker at kravet ikke skal redusere insentivene aktørene har til å forhandle om priser og rabatter mv. Kravet innebærer at det settes en tydeligere ramme for hva en aktør kan forvente når en betaler for en tjeneste.
Det foreslås en ny bestemmelse:
§ 9 a Rimelig forhold mellom betalinger og tjenester
Betalinger for tjenesteleveranser mellom leverandører og dagligvarekjeder, grossister og detaljister skal stå i et rimelig forhold til kostnadene ved å levere tjenesten.
4.3 Våre innspill
Vi deler departements syn om at en slik bestemmelse vil føre til mer åpenhet og forutsigbarhet i forhandlingene mellom leverandør og dagligvarekjeder.
Vi påpeker imidlertid at ordlyden «rimelig forhold» gir anvisning på en skjønnsmessig vurdering og har et tvistepotensial. Partene vil mest sannsynlig ha ulike oppfatninger om hva som er rimelig. I lys av at Dagligvaretilsynet ikke har truffet noen vedtak, finnes det heller ikke praksis om innholdet. Dersom de foreslåtte lovendringene fører til et styrket Dagligvaretilsyn og mer effektiv håndheving av lov om god handelsskikk, vil tilsynet kunne utvikle en forvaltningspraksis rundt tolkningen av “rimelig forhold”. Det vil igjen bidra til at usikkerhet og tvistepotensial vil bli redusert.
5 Bør det stilles krav om skriftlighet for betalinger som ikke er knyttet til tjenesteleveranser, felles markedsføring og hylleplass?
5.1 Gjeldende rett
Betalinger som ikke er knyttet til tjenesteleveranser, felles markedsføring eller hylleplass reguleres ikke eksplisitt i lov om god handelsskikk. Det følger likevel av § 6 om skriftlighet at avtaler «klart» skal beskrive hvilke ytelser partene er forpliktet til å levere.
5.2 Departementets forslag
Departementet viser i høringsnotatet (høringsnotatet pkt. 5.2) til at Dagligvaretilsynets undersøkelser av samarbeidsklimaet viser at en stor andel av både kjedene og leverandørene er enige i at avtalene med motparten har vært skriftlige. Det er imidlertid et betydelig mindretall av leverandørene som sier at det i tillegg har blitt inngått muntlige avtaler.
Kartlegging av markedsforholdene har avdekket at det ofte er uenighet mellom avtalepartene om hva faste betalinger skal dekke, og særlig for felles markedsføring. Det er også uenighet mellom leverandører og grossister om betalingen for grossist- og distribusjonstjenester samsvarer med kostnadene ved å levere tjenestene.
Departementet foreslår å lovfeste et eget krav om at betalinger som ikke har en direkte sammenheng med salget av en dagligvare eller en tjenesteleveranse må avtales skriftlig. Dette vil bidra til å tydeliggjøre kravet om skriftlighet og klarhet i § 6. Samtidig innebærer dette at en slik betaling, som ikke er skriftlig avtalt, heller ikke kan gjennomføres. Kravet hindrer ikke aktørene fra å gjennomføre betalinger som ikke har direkte sammenheng med salget av en dagligvare eller tjenesteleveranse så lenge det er avtalt skriftlig. Etter departementets vurdering kan denne presiseringen av skriftlighetskravet bidra til mer åpenhet mellom kontraktspartene.
Departementet foreslår at kravet gjelder alle betalinger som ikke har sammenheng med en motsvarende ytelse. Etter departementets vurdering vil dette gi bestemmelsen større virkning enn om den kun omfatter faste betalinger.
Det foreslås en ny bestemmelse:
§ 9 b Faste betalinger
Betalinger som ikke har en direkte sammenheng med salget av en dagligvare eller en tjenesteleveranse skal avtales skriftlig.
Betalinger fra leverandøren for dagligvarekjedenes markedsføring av, og reklame for, deres produkter skal avtales skriftlig.
Supplerende forslag til § 9 b tredje ledd, jf. høringsnotatet punkt 5.3.5:
Betalinger fra leverandøren for opplagring, utstilling eller annen presentasjon av sine produkter skal avtales skriftlig
5.3 Våre innspill
Vi er enige med departementet i at en slik bestemmelse vil kunne føre til mer åpenhet og klarere kontrakter. Samtidig står kravet om skriftlighet i et visst motsetningsforhold til alminnelige avtalerettslige prinsipper, som ikke nødvendigvis forutsetter at forpliktelser skal være skriftlige og klart beskrevet i avtaleteksten.
Det heter i høringsnotatet (høringsnotatet pkt. 5.3.3) at «…en slik betaling som ikke er skriftlig avtalt, heller ikke kan gjennomføres.», men departementet har ikke utredet hvordan forslagene i § 9 b forholder seg til gjeldende § 6 om skriftlighet. Vi savner også en omtale av forslaget og forholdet til alminnelige kontraktsrettslige regler, særlig avtaleloven § 36, og den ulovfestede læren om bristende forutsetninger.
Vi påpeker også at ordlyden «ikke har en direkte sammenheng» i § 9 b første ledd kan være tvisteskapende, fordi partene vil kunne ha ulike oppfatninger om hva som utgjør en direkte sammenheng, og fordi det ikke finnes praksis. Det kan også ut ifra en antitetisk tolkning, stilles spørsmål ved om det ikke gjelder et skriftlighetskrav for betalinger med «direkte sammenheng».
Også på dette punktet vil et styrket Dagligvaretilsyn og mer effektiv håndheving av lov om god handelsskikk kunne bidra til utvikling av forvaltningspraksis, som igjen vil føre til at usikkerhet og tvistepotensial reduseres.
Vi påpeker videre at når departementet foreslår en delvis innarbeiding av en bestemmelse i UTP-direktivet, er det viktig at departementet også i så fall adresserer hvilken konsekvens det vil ha for bruk av bestemmelsen i Norge. Det bør for eksempel avklares om en slik delvis harmonisering vil innebære at praksis fra EU og fra medlemsstater som har gjennomført UTP vil være relevant ved tolkningen av den norske bestemmelsen.
Det påpekes avslutningsvis at det i § 9 b) andre ledd står «deres produkter». Her er det viktig å presisere om det er snakk om «kjedenes» eller «leverandørens». En slik klargjøring er viktig for å unngå at loven misforstås.
6 Bør etterligningsvernet i loven rette seg mer direkte mot EMV/TMV?
6.1 Gjeldende rett
Lov om god handelsskikk § 9 regulerer vern mot etterligninger. Bestemmelsen skal tolkes på samme måte som forbudet mot etterligninger i markedsføringsloven § 30.
Bakgrunnen for bestemmelsen om vern mot etterligninger er problematikk knyttet til EMV og kopiering av produkter. Slik kopiering vil være i strid med både immaterialrettslovgivningen, markedsføringsloven og lojalitetsprinsipper i kontraktsforhold. Hensikten med å innføre vern mot etterligninger som en del av prinsippet om god handelsskikk, var at overtredelser dermed kunne håndheves gjennom kanalene som ble foreslått i loven (1 Prop. 33 L (2019–2020) punkt 5.8.1).
6.2 Departementets forslag
Etter departementets syn gir ikke § 9 i lov om god handelsskikk god forutsigbarhet slik den lyder i dag. For det første tolkes etterligningsvernet slik at kun etterligningshandlinger som foregår innenfor vertikale relasjoner omfattes (der den som kopierer har en avtale om å kjøpe dagligvarer av den som kopieres). For det andre reiser det utfordringer at forbudet i lov om god handelsskikk er utformet likt som markedsføringsloven § 30, samtidig som hensikten bak bestemmelsene og måten de skal håndheves på er ulike.
Etter departementets vurdering, er både den generelle standarden om god handelsskikk i § 3 og markedsføringsloven § 30 egnet til å ramme tilfeller hvor en dagligvarekjede kopierer et produkt fra en leverandør de har et avtaleforhold med. Departementet vurderer likevel at en særskilt regel om produktetterligninger i lov om god handelsskikk kan ha en oppdragende effekt på aktørene i bransjen. Departementet foreslår at bestemmelsen innrettes på en måte som bedre treffer utfordringene i dagligvarebransjen enn dagens regulering.
For å tydeliggjøre bestemmelsen, foreslår departementet å endre § 9 slik at forbudet mot etterligninger retter seg mot dagligvarekjeder som lanserer egne eller tilknyttede merkevarer. Forbudet i § 9 vil dermed gjelde for samtlige varer som faller inn under kategoriene EMV og/eller TMV.
Videre vurderer departementet at det fortsatt er hensiktsmessig å legge til grunn det samme vurderingstemaet som forbudet i markedsføringsloven § 30. I dag gjengis ordlyden fra markedsføringsloven i lov om god handelsskikk, og bestemmelsene tolkes likt. Etter departementets vurdering vil det være ryddigere at lov om god handelsskikk henviser til markedsføringsloven. Forslaget til endringer innebærer i praksis at kjeder som selger egne eller tilknyttede merkevarer, ikke kan benytte etterlignende kjennetegn på slike varer, dersom dette utgjør en urimelig utnyttelse av en annens innsats eller resultater, og samtidig skaper forvekslingsfare.
Departementet foreslår at § 9 skal lyde:
§ 9 Vern mot etterligninger
Dagligvarekjeder som selger egne eller tilknyttede merkevarer skal sørge for at det ikke anvendes etterlignende kjennetegn, produkter, kataloger, reklamemidler eller andre frambringelser i strid med markedsføringsloven § 30
6.3 Våre innspill
Vi er enig med departementet i at det er fornuftig å foreslå endringer i § 9 slik at forbudet mot etterligninger rettes mot dagligvarekjeder som lanserer egne eller tilknyttede merkevarer. Samtidig påpeker vi at bestemmelsen viser til markedsføringsloven § 30 som gjelder konkurrenters etterligninger. Vi er derfor usikre på om ordlyden er klar nok til å fange opp situasjoner der konkurrenten også er kunde, og at en kjede i egenskap av kunde kan få informasjon i forhandlinger som kan misbrukes av kjeden i egenskap av konkurrent.
