logo

Ny lov om levering av digitale ytelser i forbrukerforhold; Fremtidsrettet forbrukerlovgivning

Før sommeren ble den nye loven om levering av digitale ytelser til forbrukere (digitalytelsesloven) kunngjort. Loven vil tre i kraft 1. januar 2023, og gjennomfører EU-direktiv 2019/770 i norsk rett. Digitalytelsesloven gir forbrukere en rekke ufravikelige rettigheter i avtaler om levering av digitale ytelser. Derfor er det viktig at virksomheter som tilbyr digitale ytelser til forbrukere kartlegger hvilke av deres tjenester og produkter som omfattes av loven, og at de sørger for at standardvilkårene for ytelsene er i samsvar med loven. I dette nyhetsbrevet gir vi en kort oversikt over hvilke avtaler loven er ment å omfatte, og redegjør for noen av de reglene vi mener vil være praktiske for aktørene i bransjen å ha kjennskap til før loven trer i kraft.

Lovens virkeområde

Loven omfatter avtaler om levering av «digitale ytelser mot vederlag i forbrukerforhold» jf. lovens § 1 (1). Forbrukerlovgivning er ikke et nytt fenomen, og i Norge har forbrukerkjøpsloven av 2002 lenge regulert forbrukeres kjøp av ting fra næringsdrivende. Digitalytelsesloven tar sikte på å gi forbrukere mange av de samme rettighetene, men skal dekke et tidligere ulovfestet område som tar hensyn til dagens teknologisamfunn og dets digitale ytelser. Når man på den ene siden får nye minsterettigheter som ikke kan fravikes til skade for forbrukerne innebærer dette på den andre siden nye plikter og regler virksomhetene må overholde ved levering av digitale ytelser til forbrukerne.

Hva som utgjør et «forbrukerforhold» beror på de samme partsbegrepene som i forbrukerkjøpsloven. En «forbruker» regnes som en «fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet», og leverandøren av ytelsen må opptre «i næringsvirksomhet».

Med digitale ytelser menes både «digitalt innhold» og «digitale tjenester». Loven vil derfor omfatte både typiske digitale tjenester så vel som fremstilling og lagring av data. Eksempler på digitale ytelser er derfor mobil- og nettbrettapplikasjoner, videospill, meldingstjenester, e-bøker, strømmetjenester for film og musikk, og fildelings- og skylagringstjenester.

Loven gjelder kun digitale ytelser som leveres «mot vederlag». Interessant i den forbindelse er at «vederlag» ikke bare er ment å omfatte penger, men også personopplysninger som forbrukeren oppgir. Personopplysninger har ofte økonomisk verdi i seg selv for tjenesteleverandørene. Digitale ytelser som tradisjonelt er ansett som gratis å ta i bruk slik som Facebook, Snapchat og Twitter vil derfor også kunne omfattes av loven.

Utvalgte bestemmelser

Loven inneholder mange nye regler om blant annet hvilke krav forbruker kan stille til ytelsen, regler om avbestilling, bindingstid, endringer av ytelsen og erstatning. Loven er for omfattende til å skulle behandles i sin helhet i dette nyhetsbrevet. Vi har derfor valgt ut kun et par av de nye reglene som vi mener det vil være praktisk viktig for aktørene å ha kjennskap til.

Funksjonalitetskrav

Loven stiller visse alminnelige krav til ytelsen. At kravene er alminnelige betyr at de i utgangspunktet gjelder dersom ikke annet er avtalt. Ett av de disse kravene er at ytelsen må svare til det forbrukeren kan forvente av «funksjonalitet og andre egenskaper». Hva som kan forventes vil bero både på ytelsens art og hva leverandøren har gitt av opplysninger om ytelsen. Kravet synes å være en sammensmelting av forbrukerkjøpslovens krav til en alminnelig god vare og kravet om at varen skal samsvare med de opplysninger selger har gitt forbrukeren.

Hva som utgjør et brudd på funksjonalitetskravet, vil by på flere tolkningsspørsmål domstolene vil måtte ta stilling til. Kan man forvente at alle digitale ytelser har lik funksjonalitet på tvers av operativsystemer? Er det en mangel dersom man man mister tilgang til personlig data og historikk som følge av et bytte fra Windows til MacOS? Et annet spørsmål er når det anses som en mangel at leverandøren slutter å tilby systemstøtte til ytelsen, f.eks. ved å slutte å legge til nye produkter i strømmetjenester, ikke tilby flere oppdateringer, eller fjerne støtte for noen av ytelsens funksjoner.

Krav på oppdateringer

Loven stiller også et alminnelig krav til at forbrukeren får beskjed om og får levert de oppdateringer til ytelsen som er nødvendige for at den skal være i tråd med avtalen og lovens øvrige krav. Dette inkluderer både innholds- og sikkerhetsoppdateringer. Oppdateringskravet medfører at dersom ikke annet er avtalt vil leverandøren kunne holdes ansvarlig for feil og mangler knyttet til at ytelsen ikke er oppdatert (med visse unntak hvor forbrukeren selv burde ha installert en oppdatering innen rimelig tid). For eksempel ved at ytelsen ikke leveres med den nyeste versjonen tilgjengelig, eller at sikkerhetshull ikke tettes av leverandøren.

Leverandørens adgang til å gjøre endringer

Med løpende levering av digitale ytelser gis leverandøren adgang til å endre ytelsen dersom forbrukeren informeres om dette på en klar og tydelig måte, endringen har grunnlag i avtalen og den foretas uten kostnad for forbrukeren. Slike endringer kan f.eks. være valgfrie oppdateringer i App Store, Google Play Store o.l. Begrunnelsen for denne endringsadgangen er at digitale ytelser utvikler seg svært hurtig, og at ny teknologi som kan forbedre ytelsen blir tilgjengelig på markedet.

Dersom en lovlig endring er foretatt av leverandøren og denne påvirker ytelsen negativt for forbrukeren på en «ikke uvesentlig måte», har forbrukeren rett til å heve avtalen. Dette gjelder likevel ikke dersom leverandøren gjør det mulig for forbrukeren å beholde ytelsen sin uendret, og i samsvar med avtalen og lovens alminnelige krav.

Internasjonalt, i diskusjonen rundt gjennomføringen av direktivet, har det blitt diskutert hvorvidt dette unntaket er tilstrekkelig forbrukervennlig. Forbrukere vil i de fleste tilfeller ikke vite om en endring av ytelsen påvirker de negativt før etter endringen er foretatt. For eksempel ved å frivillig laste ned en oppdatering til ytelsen, som senere viser seg å medføre nye ‘bugs’. Så lenge forbrukeren hadde valget mellom å godta endringen eller å beholde ytelsen uendret har forbrukeren ingen påfølgende rett til å hverken heve avtalen, eller å reversere endringen. Selv om man på forhånd vet at endringen vil påvirke ytelsen negativt oppstår spørsmålet hva man gjør dersom den negative endringen gjøres i kombinasjon med oppdateringer nødvendige for at ytelsen skal være i samsvar med avtalen. Vi mener at unntaket i liten grad er tilpasset forbrukeres faktiske bruk av digitale ytelser, og at det vil gi grobunn for interessante tolkningsspørsmål rundt leverandørers endringsrett overfor forbruker.

Bindingstid

Videre forbyr loven som utgangspunkt avtaler med bindingstid på mer enn 6 måneder. Det kan likevel i særskilte tilfeller gjøres unntak for 12 måneders bindingstid. For enhver avtale som inneholder bindingstid må derimot forbrukeren gis en økonomisk fordel som tilsvarer bindingstidens lengde for at avtalen skal være gyldig. Kravet til at bindingstid må avtales med forbrukeren innebærer også at bindingstid ikke automatisk kan fornyes i eksisterende kundeforhold. Her kan det også nevnes at leverandøren i løpende levering av digitale ytelser etter loven er forpliktet til å gi forbrukeren varsel hver sjette måned om at avtalen løper, og informere om oppsigelsesadgangen slik den er fastsatt i digitalytelsesloven.

Oppsigelse av avtalen ved manglende betaling

Det er inntatt en bestemmelse om at manglende betaling fra forbrukere etter en periode på 6 måneder fra første forfalte betaling skal anses som en oppsigelse av avtalen. Dette gjelder derimot ikke avtaler med bindingstid. Hensikten med bestemmelsen er å hindre at forbrukere får større gjeldsforpliktelser for ytelser med automatisk trekk som forbrukeren ikke betaler for. Dette kan for eksempel skyldes manglende dekning på konto eller at betalingskortet er utløpt. Leverandørene vil grunnet endringen måtte tilpasse sine rutiner for blant annet betalingspåminnelser og betalingsinnkreving for løpende digitale ytelser.

Direktekrav

Loven vil videre gi forbrukere adgang til å gjøre mangelskrav gjeldende direkte mot leverandørens tidligere omsetningsledd, dersom leverandøren selv kunne gjort mangelen gjeldende. Endringen vil blant annet være relevant for virksomheter som tilbyr SaaS-tjenester (Software-as-a-Service) eller andre digitale tjenester til sluttleverandører som anvender disse tjenestene til å tilby sine digitale ytelser til forbrukere. Forbrukerens direktekravsadgang vil være relevant f.eks. hvis sluttleverandøren er konkurs. Det vil derfor være viktig at virksomheter tilpasser ansvarsbegrensningene sine i avtaler med sluttleverandører som omfattes av digitalytelsesloven.

Erstatning for ikke-økonomiske tap

Den nye loven åpner for at forbrukere kan kreve erstatning for ikke-økonomiske tap som påføres ved leverandørens brudd på avtalen. Vilkårene er at tapet må være «konkret» og en «ikke ubetydelig ulempe» for forbrukeren. Et eksempel kan være at en teknisk feil i en skylagringstjeneste medfører at lagrede familiebilder går tapt. Utmålingen av en slik erstatning vil være vanskelig å forutberegne før domstolene utvikler nærmere retningslinjer gjennom sin praksis. Leverandørene har derimot muligheten til å fjerne noe usikkerhet ved å fastsette en normalerstatning for slike tap i sine standardvilkår.

Har du spørsmål eller trenger bistand i forbindelse med den nye digitalytelsesloven? Ta kontakt med våre kontaktpersoner i avdelingen for Teknologi og Innovasjon.