HR-2025-495-U | Ikke adgang til å beslutte arrest til sikring av fremtidige krav på sakskostnader
I HR-2025-495-U behandlet Høyesteretts ankeutvalg om det er adgang til å beslutte arrest for å sikre fremtidige krav om erstatning for sakskostnader. Bakgrunnen var en oppgjørstvist mellom kjøper og selger av et anleggsfirma. Saksøkeren krevde arrest i saksøkerens hytte, til dekning for det saksøkeren forventet ville bli et betydelig krav om sakskostnader etter at tvisten var løst.Etter tvisteloven § 32-1 annet ledd kan arrest bare kreves av den som «har» et pengekrav mot en annen. For at retten skal gi medhold i arrestbegjæringen, må saksøkeren sannsynliggjøre at den «har» et pengekrav mot den annen, jf. tvisteloven § 32-1. Arrest kan også begjæres for uforfalte eller betingende krav, jf. tvisteloven § 33-2 annet ledd.
Flertallets vurdering: Kravet oppstår først ved dom
Flertallet i ankeutvalget mente at krav på sakskostnader først oppstår når det er blitt tilkjent i en dom eller kjennelse, og at det derfor ikke er adgang til å ta arrest for fremtidige sakskostnadskrav.Til støtte for dette synspunktet viste flertallet til
- tvisteloven § 20-2 tredje ledd, som gir retten adgang til å frita motparten for sakskostnadsansvar dersom tungtveiende grunner gjør dette rimelig. Denne benådningsadgangen kan først foretas etter at saken om den underliggende tvisten er gjennomført.
- tvisteloven § 20-11, som bare gir adgang til sikkerhetsstillelse mot en saksøker som ikke har bopel i EØS-stater. I
- forarbeidene til tvisteloven, hvor departementet sluttet seg til Tvistelovsutvalgets konklusjoner om at det ikke er grunnlag for å innføre en generell regel om sikkerhetsstillelse, og at det heller ikke burde gis en regel om sikkerhetsstillelse ved åpenbart uholdbare søksmål, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 287-288.
Flertallet mente også at en regel som tillater arrest til sikring av sakskostnadskrav, kan misbrukes.
Mindretallets vurdering: Likhet med andre erstatningskrav
Mindretallet mente imidlertid at et krav om erstatning for sakskostnader ikke skiller seg vesentlig fra andre erstatningskrav som kan gi grunnlag for arrest. Mindretallet la avgjørende vekt på at tvisteloven § 33-2 annet ledd åpner for sikring også når kravet ikke er forfalt eller betinget, hvis ikke dette fører til at kravet er uten verdi.I motsetning til flertallet, mindretallet at regelen i tvisteloven § 20-2 tredje ledd ikke skapte et slikt usikkerhetsmoment om at et sakskostnadskrav ikke vil ha verdi. Til støtte for dette viste mindretallet til at alminnelige erstatningskrav også kan nedsettes eller falle bort etter reglene om lemping eller skadelidtes medvirkning, jf. skadeserstatningsloven §§ 5-1 og 5-2.
HR-2025-699-A | Inhabilitet i prøving av voldgiftsdom
Saken gjaldt spørsmålet om en høyesterettsdommer var inhabil i en ankesak hvor Høyesterett skulle vurdere gyldigheten av en voldgiftsdom. Her skulle det blant annet skulle tas stilling til om en av voldgiftsdommerne var inhabil.
Én av de fem høyesterettsdommere som var satt opp til å behandle saken, var i samme vide omgangskrets som den aktuelle voldgiftsdommeren. Det var ingen nær relasjon mellom dem, men dommeren var invitert til en fødselsdagsfeiring for voldgiftsdommeren og ektefellen, som skulle finne sted kort tid etter behandlingen av saken.
Høyesterett kom enstemmig til at høyesterettsdommeren var inhabil til å behandle ankesaken. Selv om vennskapsrelasjonen i seg selv ikke ga grunnlag for inhabilitet, mente de at den forestående fødselsdagsfeiringen utgjorde en særegen omstendighet som objektivt sett var egnet til å svekke tilliten til dommerens upartiskhet, jf. domstolloven § 108.
Retten la også vekt på at det i ankesaken var anført at voldgiftsdommeren hadde misligholdt opplysningsplikten etter voldgiftsloven § 14. Den mulige kritikken mot voldgiftsdommeren innebar en lavere terskel for inhabilitet enn det som gjelder for prosessfullmektiger.
