Hopp direkte til innhold

Kronikk i DN "Reisetid er ikke alltid arbeidstid"

Hvorvidt reisetid er arbeidstid, er mer sammensatt enn fremstillingen av den ferske høyesterettsdommen i DN sist fredag gir inntrykk av.

Høyesterett avsa 4. juni dom om tjenestereiser i politiet. Advokatene som prosederte saken for arbeidstageren og Politiets Fellesforbund, Merete Furesund og Tore Lerheim, presenterte dommen i innlegg i DN 8. juni. Deres innlegg gjør det etter vår oppfatning nødvendig med en utfyllende og korrigerende kommentar.

Saken gjaldt tre reiser til og fra andre distrikter enn tjenestemannens faste tjenestested. Det er enighet om at reisetid mellom bolig og fast arbeidssted ikke er arbeidstid i arbeidsmiljølovens forstand, og at arbeidsreiser innen den alminnelige arbeidstid også er arbeidstid.

Høyesteretts dom og Efta-domstolens tolkning av EUs arbeidstidsdirektiv gir retningslinjer for å avgjøre hva som skal til for at reisetid utenom den alminnelige arbeidstid til og fra annet arbeidssted enn det faste, er arbeidstid i arbeidsmiljølovens forstand.

Furesund og Lerheim skriver at Høyesterett har «avklart at reisetid i forbindelse med arbeid andre steder enn på fast arbeidssted, og som finner sted utenfor den alminnelige arbeidstid, skal anses som arbeidstid.» De skriver også at Efta-domstolen i sin tolkningsuttalelse i saken har forstått arbeidstidsdirektivet slik.

Ingen av dommene gir grunnlag for en slik generell og unyansert forståelse.

Reisetid er ikke definert eller regulert i arbeidsmiljøloven eller i direktivet. Arbeidstid er definert som «den tid arbeidstager står til disposisjon for arbeidsgiver for å utføre arbeid i henhold til arbeidsavtalen». Dette følger av arbeidsmiljøloven slik den er tolket i en prinsipiell dom av Høyesterett i 2001 (Kårstø-dommen). Efta-domstolen presenterte direktivets definisjon på samme måte:

På ett punkt uttaler Efta-domstolen seg slik at det kan gi inntrykk av at pålegget om reisen i seg selv er tilstrekkelig til at vilkårene er oppfylt. Dette er knyttet til vilkår nr. 3 om «også arbeide». Men alle vilkårene må være oppfylt.

Til det andre vilkåret viser vi til domstolens avsnitt 75 om at arbeidstageren var «forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser, og arbeidsgiver kan fritt avlyse, endre eller legge til oppdrag», og at han «ikke fritt og uten avbrudd kan beskjeftige seg med egne interesser», slik at han står «til arbeidsgivers disposisjon» under reisen.

Hvor sammensatt og konkret vurderingstemaet er, er godt illustrert av Efta-domstolen selv når den i avsnitt 16 skriver hva som må tas med i vurderingen av slike reiser som saken gjaldt:

«For å kunne klassifisere disse tidsrom blir de sentrale spørsmål i hvilken grad den ankende part hadde plikt til å utføre oppgaver underveis, og om han var arbeidsberedt og sto til disposisjon for ankemotparten for andre politioppgaver. Andre spørsmål vil være om han hadde mulighet til å velge en alternativ reiserute, om han hadde mulighet til å velge et annet transportmiddel, betydningen av at det ble brukt sivil polititjenestebil, og hvilken begrensning i hans fritid det innebar at han hadde tjenestevåpen med på reisen. Det er også uenighet om den ankende parts mulighet til å velge avreisetidspunkt og til å disponere tiden på reisen til private gjøremål, for eksempel for å ta pauser og til å besøke familie og venner. I tillegg er det uenighet om den ankende part utførte noe utover rent kortvarige og reiserelaterte oppgaver.»

Dommen og Efta-domstolens tolkningsuttalelse fastslår at pålagte reiser til og fra andre tjenestesteder, hvor arbeidstager er til disposisjon for arbeidsgiver og underlagt arbeidsgivers styringsrett på den aktuelle reisen, skal regnes som arbeidstid.

Dermed er det uheldig at disse to avgjørelsene blir utlagt på en forenklet og unyansert måte av advokatene Furesund og Lerheim i DN 8. juni.

Vi minner for øvrig om at høyesterettsdommen bare har betydning for de arbeidstagere som omfattes av arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel. Dette omfatter med andre ord ikke ansatte som har en «ledende stilling» eller «særlig uavhengig stilling».

Høyesterett understreker selv at den «ikke er avgjørende for hva som skal anses som arbeidstid i andre sammenhenger; hverken i tariffavtaler, i andre deler av arbeidsmiljøloven eller i lovgivningen for øvrig».

Kronikken er skrevet av Agathe Løwenborg, advokat og partner, og Norah Rahimi, senioradvokat i Arntzen de Besche, og kronikken stod på trykk i DN 15. juni 2018.

Kompetanse

Kontaktpersoner