Hopp direkte til innhold

Kronikk i DN: "Forenklet om laksens lønnsomhet"

Et øyeblikksbilde av høy inntjening bør ikke lede oss til å konkludere med at oppdrettskonsesjoner er «rene lisenser til å trykke penger».

Regjeringen vil «utrede og eventuelt foreslå en grunnrenteskatt på havbruk med innføring i 2020». Den uttaler: «Havbrukskonsesjoner gir beskyttet rett til næringsutøvelse og opphav til en ekstraordinær avkastning (grunnrente). En andel av grunnrenten bør derfor tilfalle fellesskapet.»

Innsatsfaktorene i havbruksproduksjoner, som fisk, fôr, merder, fartøy, og annet utstyr, tilføres av havbruksselskapene. Havbruksnæringen benytter sjøareal, men det sjøarealet havbruksnæringen forvalter har i praksis ikke noe annet kommersielt bruksområde. Det er således i svært liten grad slik at havbruksnæringen fortrenger annen kommersiell aktivitet.

Fra og med 2002 har staten tatt vederlag for nye matfisktillatelser til laks og ørret, og i 2009 ble akvakulturloven endret slik at det kan tas vederlag også for økt kapasitet på eksisterende tillatelser.

Når Dagens Næringsliv i sin leder 7. mai 2018 skriver at «Konsesjonene til å drive oppdrett, som i sin tid ble gitt bort gratis eller solgt for symbolske summer, har i ettertid vist seg å være rene lisenser til å trykke penger», er det en grov overforenkling. Det er nok å peke på den svært vanskelige situasjonen næringen hadde i begynnelsen av 2000-tallet med lave laksepriser. I 2003 og 2004 var den gjennomsnittlige driftsmarginen i havbruksnæringen negativ og flere selskaper gikk konkurs.

Tillatelser til lakseoppdrett i Finnmark som ble utlyst i 2002 og 2003, ble tildelt først i 2006 (i lukket budrunde). Det blir ikke riktig å si at de aktører som i 2006 betalte inn vederlag og tok sjansen på å utvikle Finnmark som lakseproduserende fylke, ble tildelt «rene lisenser til å trykke penger». Selskapene tok en sjanse andre ikke tok, og betalte vederlag til staten. Det samme gjelder andre investeringer i havbrukstillatelser.

Det er også slik at betalingen for både nye tillatelser og vekst, anses som en betaling for bruken av sjøareal. I Havbruksmeldingen står det på side 70:

«Så lenge produksjonsmulighetene er begrenset vil laksetillatelser være en knapp faktor som har en egenverdi. Verdien av en laksetillatelse vil avhenge av hvor knapp denne faktoren er.'

Det faktum at oppdrett foregår eksklusivt på allmennhetens areal, til forskjell fra diverse industriproduksjon på land som skjer på privat eiendom, er et annet argument for at det skal tas vederlag for tillatelser.»

Så vidt vi kjenner til er det ingen andre næringer som betaler for bruk av sjøareal. Vi vil også fremheve at selv om petroleumsnæringen har en høy skatt på overskudd, betales det ikke vederlag til staten for petroleumstillatelsene.

Det er flere hensyn som kan tilsi forsiktighet med å innføre nye varige skatter basert på et øyeblikksbilde av høy inntjening. De store havbruksselskapene innen produksjon av laks og ørret er globale og det er flere land enn Norge som har naturlige forutsetninger for produksjon av laks og ørret, blant annet Chile. Nettstedet Ilaks informerte den 6. mai om at «SalMar-inspirert rigg skal åpne havbasert lakseoppdrett i Kina». Også i landbasert lakseproduksjon skjer det en rask teknologisk utvikling med store investeringer i utlandet.

Ny teknologi vil medføre at produksjonen av laks i andre land vil øke, og at konkurransebildet for norske lakseoppdrettere vil bli vanskeligere.
Finansdepartementets forutsetning om at havbrukskonsesjoner gir «beskyttet rett til næringsutøvelse» har således begrenset realitet.

Havbruksnæringen leverer et svært konkurranseutsatt produkt til et verdensmarked. Produksjonen preges av lang produksjonshorisont, høy kapitalbinding og høy risiko. En trenger ikke gå langt tilbake for å finne år hvor aktører i næringen tapte penger. Det er ingen garanti for at denne situasjonen ikke vil oppstå igjen.

Vi vil anta at en nærmere utredning vil vise at innføring av en grunnrenteskatt for havbruk er mer komplisert enn det en kan få inntrykk av gjennom den debatten som nå dominerer i media.

Kronikken er skrevet av Bjørn Sørgård og Ida Espolin Johnson, partnere i Arntzen de Besche, og kronikken stod på trykk i DN 24. mai 2018.

Kompetanse

Kontaktpersoner