Hopp direkte til innhold

Kronikk i Finansavisen: EUs finansjoker

Menneskerettighetskravene i den nye EU-taksonomien seiler opp som en mulig joker i norsk næringsliv, skriver Øystein Skotheim, Susanne Munch Thore og Svein Terje Tveit i Arntzen de Besche Advokatfirma.

Taksonomien, eller EU-forordningen om et klassifiseringssystem («taksonomi») for bærekraftig økonomisk aktivitet, er grunnmuren i EUs nye regelverk om bærekraftig finans. Den klassifiserer og bestemmer hvilke aktiviteter som er bærekraftige og hvilke som ikke er det.

Taksonomien stiller en rekke krav som norsk næringsliv må forholde seg til. Kravene vil gjennomføres i en ny, norsk lov om opplysninger om bærekraft.

For at et selskaps aktiviteter skal anses som bærekraftige etter taksonomien, må de oppfylle to grunnleggende vilkår: Aktivitetene må bidra vesentlig til minst ett av i alt seks miljømål, og aktivitetene kan ikke gjøre vesentlig skade på noen av de samme målene. Dette medfører at aktiviteter som bidrar vesentlig likevel ikke vil anses som grønne dersom de også gjør skade. Konsekvensene av denne motsetningen har den siste uken skapt betydelig debatt.

Hvorfor bør selskaper være så opptatt av å oppfylle kravene som taksonomien stiller? Svaret er ganske enkelt at det vil være i mange selskapers interesse å gjøre det. Ikke bare vil det kunne skape god blest rundt selskapenes virksomhet og på den måten gi muligheter for å seile videre på den grønne bølgen. Å tilfredsstille kravene vil også kunne ha direkte betydning for lånefinansieringen. Jo mer bærekraftige aktivitetene er, jo bedre lånebetingelser vil det være mulig å oppnå.

Om ikke det var nok, så vil selskapene som først er best i klassen kunne få et fortrinn i markedet. Bevisste forbrukere er en del av det grønne skiftet. En viktig del av taksonomien er også at rapporteringen skal være pålitelig, noe som vil redusere faren for «grønnvasking» betydelig.

Selskapets aktiviteter er imidlertid ikke bærekraftige bare de bidrar vesentlig til ett av miljømålene og ikke gjør vesentlig skade på noen av de samme målene. For å tilfredsstille kravene som taksonomien stiller, må de også oppfylle minstestandarder til Corporate Social Responsibility generelt, og menneskerettigheter spesielt. Dette følger av at overholdelse av menneskerettigheter er en forutsetning for bærekraft, og fremgår eksplisitt i taksonomiens artikkel 3 og 18.

Mange norske selskaper er allerede vel bevandret i regimer for compliance på dette området, og har implementert retningslinjer i samsvar med instrumenter som United Nations Global Compact og britiske Modern Slavery Act av 2015. For andre vil imidlertid krav på dette feltet være fremmed farvann.

Det som gjør kravet til oppfyllelse av menneskerettighetsstandarder så spesielt i denne sammenhengen, er at det kobles direkte til det grønne og bærekraftige: Respekterer ikke selskapet menneskerettighetene, vil det heller ikke kunne markedsføre virksomheten som grønn.

Mens brudd på menneskerettigheter allerede medfører brudd på norsk lov, innebærer taksonomien krav om mer enn dette. Den krever nemlig at selskapene også har klare retningslinjer for hvordan menneskerettigheter integreres i beslutningsprosessene, at de brukes aktivt og at det rapporteres om resultatene.

Menneskerettighetsdimensjonen i taksonomien vil være spesielt viktig for norske selskaper som opererer i et globalt marked. For disse vil det ikke være nok å gi sin tilslutning til overholdelse av sentrale menneskerettigheter; de må også ha på plass systemer for å sikre at selskapene ikke bidrar til brudd på menneskerettighetene i jurisdiksjonene de opererer i.

Med den vind i seilene som «grønt», «bærekraftig» og «ESG» har, er det all grunn til å tro at selskaper vil la seg motivere av dette. Kanskje vil også dette skape et sterkt incentiv som gjør tilfredsstillelse av menneskerettighetskrav mer aktuelt og motiverende for selskaper enn noen gang. Det ligger åpenbare penger i å sikre menneskerettighetene.

Vår erfaring er at norsk næringsliv er langt fremme, også når det gjelder menneskerettigheter. Samtidig kan kravene taksonomien stiller på dette området by på helt nye utfordringer. Det er derfor mye som taler for at flere aktører vil måtte ansette eller kjøpe tjenester for å forsikre seg om at taksonomiens minstestandarder, også på dette området, overholdes.

Konsekvensene av å feile kan bli store.

Artikkelen er skrevet av Susanne Munch Thore, Svein Terje Tveit og Øystein Skotheim og ble publisert hos finansavisen.no 11. desember 2020

Kompetanse

Kontaktpersoner