Hopp direkte til innhold

Kvinner i sort kappe

Trondheimskontoret feirer i 2015 100 års jubileum. Dette markeres blant annet med en serie blogginnlegg gjennom året. Innlegget "Kvinner i sort kappe" er skrevet av advokat og partner Ingjer Ofstad og advokatassistent Marianne Pentha.

Kvinner i sort kappe

I 1890 tok Marie Catrine Dahl juridisk embetseksamen, som første norske kvinne noen sinne. Hun endte opp med å jobbe som lærer. Av de 22 kvinnene som avla samme eksamen i årene frem mot 1922, ble kun fire autoriserte sakførere. Så sent som i 1983 ble Ellen Holager Andenæs Norges første kvinnelige statsadvokat.

Mye har heldigvis endret seg i advokatbransjen de siste tiårene. Kvinner er nå i flertall både blant nyansatte advokatfullmektiger og på jusstudiet. Så hvorfor er det da slik at knappe 12 prosent av jentene ender opp som partnere i advokatfirmaer?

Noe kan skyldes at kvinneandelen blant advokater er stigende og at det tar tid før det gir utslag på toppen. Men det er neppe eneste årsak.

På et advokatkontor er det et hektisk og løsningsorientert miljø. Store og komplekse saker er tidkrevende, men også stimulerende. Vi tilstreber å levere høy kvalitet og god service overfor klientene. Engasjerte, ambisiøse og faglig kompetente arbeidskolleger er med på å gjøre jobben mer spennende. Vi møter ulike typer mennesker og får bryne oss på et bredt spekter av utfordringer. Det er en forlokkende arbeidshverdag for nyutdannede jurister – både kvinner og menn. Så hva er det egentlig som skjer når menn etter hvert blir partnere – mens kvinner ikke blir det? Er det den gamle klassikeren at kvinner faktisk blir gravide?

Professor Tone Sverdrup ved Universitetet i Oslo mener at årsaken til at det er så få kvinnelige partnere i advokatfirmaer i dag, ligger både i samfunnet, i firmaene og hos kvinnene selv. Hun mistenker at arbeidsmiljøet er den viktigste faktoren. «Hadde det vært større aksept for lavere arbeidspress og kortere arbeidstid for advokater med omsorgsansvar, ville nok andelen kvinnelige partnere vært høyere», sier hun.

En familieforøkelse innebærer både foreldrepermisjon og påfølgende perioder med syke barn. Mange, ikke minst kvinner, opplever det som problematisk å følge opp karrieren på samme måte som før de fikk barn. De «lovende og fremadstormende» kan oppleve at de får en annen posisjon når de kommer tilbake etter endt foreldrepermisjon. Men selv om man i småbarnsperioden må prioritere annerledes, bør det ikke være slik at man havner på et sidespor som ikke fører til partnerskap. 

 Bransjen er i stadig forandring og vi må hele tiden tenke nytt. Når andelen småbarnsmødre og potensielle kvinnelige partnere øker, blir det en utfordring ledelsen og den enkelte advokat må finne en løsning på i fellesskap. Kanskje hjelper det på nytenkningen at også småbarnsfedre «må» ta permisjon?

I store advokatfirmaer som Arntzen de Besche har advokatene mulighet til å jobbe i team. Da er ikke klienten så avhengig av én advokat, men kan dra nytte av at flere kvalifiserte hoder bidrar både med kompetanse og større tilgjengelighet. Det får dermed ikke like store konsekvenser at ungene må hentes i barnehagen til en viss tid og av og til må holdes hjemme en dag eller to på grunn av sykdom. Det fungerer dessuten helt fint å bruke hjemmekontor slik at man kan styre noe av arbeidstiden sin selv. Vi ønsker å finne gode og fleksible løsninger, slik at småbarnsforeldre ikke oppleves som uaktuelle i større saker med høye krav til tilgjengelighet og kontinuerlig oppfølging. Vi har plass til ambisiøse kvinnelige advokater – med og uten små barn.

For noen år siden var kjønnsfordelingen i Arntzen de Besche Trondheim veldig skjev. I dag er bortimot en tredel av advokatene kvinner, og andelen er stigende. Det er bred enighet om at utviklingen har vært positiv for arbeidsmiljøet og for firmaet som helhet. Det er imidlertid rom for videre utvikling, ikke minst på partner- og senioradvokatnivå, der kvinneinnslaget så langt er tynt.

Det er viktig for oss i Arntzen de Besche Advokatfirma å holde bevisstheten oppe om holdninger og strukturer som hindrer reell likestilling i bransjen, og at vi tar nødvendige grep for å endre disse. Det vil være til nytte både for arbeidsmiljøet, den enkeltes faglige utvikling og ikke minst kvaliteten på de tjenestene vi leverer.

Ingjer Ofstad og Marianne Pentha