Hopp direkte til innhold

Viktige skritt for Norges havvindsatsing

Fredag 12. juni 2020 fastsatte regjeringen forskrift til havenergilova og åpnet samtidig to områder på sokkelen for havvindproduksjon til havs. Hvilken juridisk drakt de økonomiske insentivene skal ha er imidlertid fremdeles uvisst.

Åpningen av områdene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II og fastsettelsen av forskriften er milepæler i Norges potensielle nye industrieventyr. 

I høringsrunden til forskriften etterlyste næringen klarere regulering av konsesjonsprosessen enn det som følger av havenergiloven. Selv om den nye forskriften har bidratt til dette, står flere sentrale spørsmål fortsatt ubesvart.

KONSESJONSPROSESSEN

Konsesjonsprosessen slik den er lagt opp i forskriften er trinnvis inndelt, og inneholder ulike frister og progresjonskrav. 

Dersom (i) et bestemt areal er blitt åpnet for søknader om konsesjon for fornybar energiproduksjon og (ii) en oppfyller kravene som følger av havenergilova § 3-5, må aktører som ønsker konsesjon sende melding til departementet med forslag til en prosjektspesifikk konsekvensutredning. 

Ved godkjenning av denne meldingen har søkeren to år på å sende inn søknad om konsesjon med prosjektspesifikk konsekvensutredning til departementet. Departementet kan så gjøre vedtak om tildeling av konsesjon og godkjenning av den prosjektspesifikke konsekvensutredningen etter en høringsrunde. 

Etter tildeling av konsesjon har tiltakshaver ytterligere to år på å sende inn søknad til Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om godkjenning av detaljplan. Energianlegget må settes i drift senest tre år etter at NVE har fattet vedtak om godkjenning av detaljplan. Innføringen av tidsbegrensningen i forskriften, sammen med nylige uttalelser fra regjeringen, kan være en indikasjon på et ønske om innstramming av tidsbruken i vindprosjekter både til havs og på land. 

Olje- og energidepartementet vil være konsesjonsmyndighet etter både petroleumsloven og havenergilova. Dette vil kunne forebygge motstrid mellom konsesjoner etter de to lovene, ved at konsesjonsområdet for et havvindprosjekt kan justeres dersom det støter an mot et område hvor det er tildelt en utvinningstillatelse. 

UTESTÅENDE LOVREGULERING OG ØKONOMISKE RAMMER

Vel så interessante som elementene som ble regulert i forskriften, er de rettslige utfordringene som ikke ble avklart. 

Departementet anså at det ikke var behov for å peke ut en systemoperatør til havs. Samtidig legger departementet opp til å komme med ytterligere samordning av de forskjellige regelverkene som gjelder innenfor grunnlinjen dersom det åpnes konsesjonsområder også innenfor denne. 

I tillegg kommer spørsmål knyttet til at utenlandskabler med konsesjon etter energiloven § 4-2 ikke trenger konsesjon etter havenergiloven § 8-1. Det innebærer at havvindprodusenter for alle praktiske formål må forholde seg til Statnett som systemoperatør for eventuelle utenlandskabler, sett i lys av enigheten på Stortinget om å lukke adgangen for at andre enn systemoperatøren skal få konsesjon til utenlandskabler.  

Heller ikke forholdet mellom produsenter av havvind og det lokale nettselskapet der kraften ilandføres, eller på hvilke premisser produsentene skal kunne mate elektrisitet inn i strømnettet på land, er regulert i forskriften.

Et annet og grunnleggende forhold, som ennå ikke er vurdert, er hvordan regelverket kan utformes for å gi insentiv til utvikling av flytende havvind. Dersom det skal investeres i havvind i stor skala i Norge i dag, må lønnsomheten i prosjektene bedres, da særlig i relasjon til flytende havvind, som i stor grad fremdeles er under utvikling og avhengig av betydelige subsidier. Både havenergilova og forskriften er bygget opp etter modell fra petroleumslovgivningen, likevel slik at forholdet til mulighet for finansiering av prosjektene ikke er berørt i særlig grad. Staten kan på ulike måter søke å legge til rette for en bestemt aktivitet eller styre aktørenes handlinger i en politisk ønsket retning, bl.a. gjennom insentivordninger og/eller subsidier. 

I så måte er det verdt å merke seg at forskriften legger opp til at det kun skal utvikles ett prosjekt av gangen i et konsesjonsområde. Det fremgår imidlertid ikke hvilke prosjekter som vil få en slik rettighet til å bygge ut dersom det er flere søkere til samme område, eller hvor lenge søkere risikerer å måtte vente på en avgjørelse av sin søknad. 

DIFFERANSEKONTRAKTER SOM MULIGHET

Det at det kun skal utvikles ett prosjekt av gangen – i et usikkert og delvis uregulert regime -  har videre en side til lønnsomheten. Måten å skille de ulike aktørene fra hverandre bør for å være hensiktsmessig settes i et system som er annerledes enn på andre energiområder i Norge i dag, og her kan kombinasjonen av differansekontrakter og tildeling ved anbudsrunder være et mulig alternativ.

En differansekontrakt ("Contract for difference" eller "CfD") er et kontraktsformat og en subsidieordning som er benyttet for å støtte utviklingen av fornybar energi. Etter en differansekontrakt skal utbyggeren motta en bestemt pris ("strike price") for kraften som produseres over en nærmere angitt periode. I de periodene prisen i det ordinære strømmarkedet er høyere enn det avtalte, betaler utbyggeren det overskytende til kontraktsmotparten. 

Differansekontrakter gir utvikleren en langsiktig og stabil inntektsstrøm. Dette reduserer følgelig den finansielle risikoen ved investeringer, som for havvind fortsatt er stor, samtidig som den tvinger selskapene til å konkurrere på pris.

For å komme frem til prisen i nye differansekontrakter for utvikling av havvind, er det hensiktsmessig at det avholdes auksjoner. Gjennom statens auksjoner inngir de respektive aktørene sine bud, med det resultat at aktøren som er villig til å akseptere lavest pris vinner konkurransen.

Nærmere stillingtagen til CfD som foretrukken mekanisme for å fremme utvikling av havvind på norsk sokkel, krever en grundig juridisk utredning.

EN GOD START – MEN FORTSATT UBESVARTE SPØRSMÅL

Det gjenstår fremdeles flere uavklarte spørsmål som vil være viktig for forutsigbarheten og lønnsomheten i bransjen, herunder adgang til registrering og pantsettelse av havvindkonsesjoner, vindturbiner og andre formuesgoder. En slik adgang vil kreve både lovhjemmel og opprettelse av et sentralt register, eksempelvis etter modell av petroleumsregisteret som gjelder for utvinningstillatelser på norsk sokkel. Departementet begrenset seg til å påpeke at havenergilova på dette tidspunkt ikke har tilstrekkelige hjemler til verken å opprette eller å benytte et eksisterende register som basis for pantsettelse. 

En konsesjonshaver vil muligens ha adgang til å registrere flytende installasjoner i Skipsregisteret, med eventuell tilhørende mulighet for pantsettelse, men problemstillingen har så vidt vites ikke blitt prøvd. Departementet kommenterte i resolusjonen ikke forholdet til potensiell registrering i Skipsregisteret.  

Forskriften trer i kraft og det åpnes for konsesjonssøknader fra og med 1. januar 2020.

Kompetanse

Kontaktpersoner