Hopp direkte til innhold

OECD sin meny ikke bare dessert

Det har aldri vært en periode med så mange endringer i landskapet for selskaper som driver internasjonal virksomhet som nå. Norge bidrar dessverre ikke til forutsigbarhet for de med norsk hovedkontor.

Jeg opplevde en sak i England hvor den lokale skatteinspektøren hadde innsigelser til prisen som var satt på varer og tjenester mellom norsk og engelsk selskap i samme konsern - internprisingen. Skatteinspektøren orienterte om at han ville etablere kontakt med norske skattemyndigheter og bli enig om riktig pris, slik at det ikke ble dobbeltbeskatning. Og kom han ikke til enighet med Norge så ville vi ikke høre noe mer. En slik tilnærming er et eksempel til etterfølgelse, men dessverre foreløpig ukjent i Norge. En norsk skatteinspektør vil endre prisen og overlate problemet med dobbelt beskatning til selskapet. Norske bedrifter opplever ofte at det kan være veldig vanskelig, og i flere tilfeller i praksis helt umulig, å unngå dobbeltbeskatning når prisene blir revidert av skattemyndighetene her hjemme.

I kjølvannet av skattesakene om Starbucks, Apple og Google har OECD laget omfattende endringer i retningslinjene for internasjonal beskatning. Landene kan velge fra en rikholdig meny hvilke tilstramminger de ønsker å foreta, i nasjonale skatteregler eller i skatteavtalene med andre land. Norge har så langt først og fremst innført regler om rentefradragsbegrensning, for å hindre at utenlandske selskaper kjøper opp norske selskaper med høy lånefinansiering og tilhørende rentefradrag for å redusere norsk skatt. Norge er nok ikke det landet som har vært mest benyttet i internasjonal skatteakrobatikk, men Norge har likevel tatt villig for seg av OECD sin nye meny. I tillegg har OECDs retningslinjer for internprising gjennomgått omfattende endringer de seneste årene.

Det har aldri vært en periode med så mange endringer i landskapet for selskaper som driver internasjonal virksomhet som nå. Parallelt med alle endringene har skatt som risikoområde klatret stadig høyere på agendaen i internasjonale konsern. Usikkerheten om hvordan alle endringene vil bli forstått og praktisert er stor. Det gjelder internt i Norge, og enda mer hvordan dette vil bli praktisert for norske konsern i alle andre land.

Skatteavtalene har en bestemmelse om at skattyter kan iverksette en Mutual Agreement Procedure (MAP), som betyr å anmode landene om å forhandle seg frem til enighet om fordeling av beskatningsretten. Men landene har dessverre ingen forpliktelse til å bli enige, og internasjonalt ser man svært mange saker som det tar veldig mange år å forhandle og mange saker hvor det aldri blir noen enighet. Saksbehandlingstid og antall uløste saker under MAP er økende, allerede før alle de nye endringene i internasjonal skatterett har blitt virksomme.

Faren for dobbeltbeskatning, ved at mer enn ett land ønsker å beskatte den samme inntekten, er høy og økende. Ut fra en tankegang om å øke eget skatteproveny og beholde mest mulig nasjonal innflytelse over skattyterne så har skattemyndighetene ikke noe insentiv til å bidra til å forhindre mulig dobbeltbeskatning. Tvert i mot må de bruke tid og penger og det kan bare resultere i redusert skatteinngang, for minst ett av landene.

Dobbeltbeskatning vil forhindre den samhandelen mellom landene som OECD tar sikte på å fremme. G20-landene har sett denne faren og innstendig oppfordret OECD til at de nye reglene ikke skal medføre økt dobbeltbeskatning.

Et praktisk viktig punkt på den rikholdige OECD-menyen er derfor at landene kan forplikte seg til å bli enige om å unngå dobbeltbeskatning. Det vil si at hvis landene ikke har klart å fordele beskatningsmyndigheten seg i mellom innen tre år så kan selskapet anmode om at saken løses gjennom en voldgiftsprosess.

I sommer ble denne avtalebestemmelsen akseptert av 25 land, i det alt vesentlige alle de viktige landene i Europa. Skattyter er ikke direkte part i en slik voldgift mellom landene og har ingen rettsmidler selv hvis ett av landene skulle bryte avtalen ved ikke å bidra til voldgift eller implementere en dom. EU har derfor nylig gått et skritt videre og fremmet en ordning hvor skattyter selv får rett til å ta ut søksmål hvis landene ikke overholder sin plikt til å løse saken slik at dobbeltbeskatning unngås.

Norge har derimot så langt valgt ikke å være med på OECDs initiativ for å ta inn voldgiftsklausuler i skatteavtalene. Og EUs nye ordning vil ikke omfatte EØS landene. Derved står norske selskaper her langt bak konkurrerende selskaper både i Norden og resten av EU/EØS. Norske selskaper vil få mer kostnader til dobbelt beskatning enn konkurrenter i andre land. Og ikke minst skaper alle de nye reglene en usikkerhet om fradragsrett for høyst reelle kostnader i mye større grad enn for selskaper etablert i andre land. Dette vil igjen medføre høyere kostnader til bruk av rådgivere både i Norge og andre land, og sannsynligvis mer kostnader til rettssaker.

Her kan Norge ta et større ansvar og beskytte også norske selskaper mot dobbeltbeskatning. Noe annet blir litt som om myndighetene bare velger fra dessertmenyen. Skatteavtalene er primært avtaler til unngåelse av dobbeltbeskatning.

Artikkelen er publisert i Finansavisen 4. november 2017, og er skrevet av Anders Heieren. Artikkelen er tilgjengelig som PDF her.

Kompetanse

Kontaktpersoner