Hopp direkte til innhold

Nyhetsbrev: Rettsavgjørelser innen entrepriseretten første kvartal 2020

Domstolene avsier hvert år en rekke avgjørelser innen entrepriseretten. I første kvartal 2020 har det kommet flere viktige avgjørelser, hvorav to av dem er avsagt av Høyesterett.

Høyesterett avklarte i HR-2020-228-A hvilke krav som stilles til innsigelser ved sluttoppgjør i underentrepriseforhold. I HR-2020-312-A (Bori III) tok Høyesterett stilling til ansvarlig søkers erstatningsansvar overfor tredjeparter for brudd på plikter etter plan- og bygningsloven. Ved å følge linkene ovenfor kan du lese våre to nyhetsbrev om Høyesteretts dommer.

For bransjen er det viktig å holde seg oppdatert på den nyeste rettspraksisen også i disse Korona-tider. I dette nyhetsbrevet har vi derfor valgt å trekke frem tre avgjørelser fra underrettspraksis. Sakene reiser både prinsipielle og konkrete problemstillinger.

Den første dommen er avsagt av Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten tok stilling til flere krav i forbindelse med sluttoppgjøret mellom Røa Utvikling AS og Bermingrud Entreprenør AS. Vi vil se nærmere på lagmannsrettens vurdering av Bermingrud Entreprenørs krav om fristforlengelse. Den andre dommen er fra Agder lagmannsrett, og omhandler blant annet byggherrens reklamasjonsfrist overfor prosjekterende. Til slutt har vi valgt å trekke frem en sak fra Bergen tingrett, hvor Veidekke Entreprenør AS gikk til sak mot Samferdselsdepartementet (Statens vegvesen). Veidekke anførte at fire delfrister i et veiprosjekt var i strid med byggherreforskriften og dermed måtte anses ugyldige. Temaet anses å være av prinsipiell betydning for bransjen og dommen er anket. 

KRAV TIL ÅRSAKSSAMMENHENG VED FRISTFORLENGELSE (LB-2017-177705)

Borgarting lagmannsrett avsa 13. januar 2020 dom i tvist om sluttoppgjøret mellom Røa Utvikling (byggherre) og Bermingrud Entreprenør (totalentreprenør). Prosjektet gjaldt oppføring av ett kombinasjonsbygg bestående av 59 leiligheter, badeanlegg, treningssenter, kolonialbutikk og parkeringsanlegg.

Ett av kravene lagmannsretten behandlet var Bermingrud Entreprenørs krav om fristforlengelse som følge av arbeid med strekkforankring, tykkere bunnplate samt ombygging av dusjer. Partene var enige i at arbeidene var tilleggsarbeider som Røa Utvikling hadde risikoen for. Røa Utvikling hevdet imidlertid at det ikke forelå årsakssammenheng mellom arbeidene og Bermingrud Entreprenørs forsinkede ferdigstillelse. 

Lagmannsretten la til grunn at det oppstilles et alminnelig krav til årsakssammenheng mellom økningen i arbeidsomfang og fristforlengelsen, jf. NS 8407 pkt. 33.1 og 33.5. Arbeidene må ha påvirket den endelige ferdigstillelsesdatoen.

For arbeidene med strekkforankring og tykkere bunnplate krevde Bermingrud Entreprenør fristforlengelse med 40 dager. Lagmannsretten mente det var flere årsaksfaktorer som hver for seg hadde bidratt til forsinkelsen. I den konkrete vurderingen la lagmannsretten vekt på at en større del av arbeidene måtte la seg gjennomføre uten fremdriftskonsekvens. Det ble påpekt at fundamenterings- og betongarbeidene i det alt vesentlige var utført i henhold til totalentreprenørens fremdriftsplan. Rettens vurdering kunne ikke være bundet av fremdriftsplanen, men dette indikerte sammen med Bermingrud Entreprenørs egne opplysninger om ferdigstillelse at de økte fundamentering- og betongarbeidene ikke hadde en omfattende tidskonsekvens.

I den samlede vurderingen la også lagmannsretten vekt på at Bermingrud Entreprenørs underentreprenør var forsinket med leveransen av prefabrikkerte betongelementer og at Bermingrud Entreprenør hadde lagt til grunn for kort byggetid ved kontraktsinngåelsen. Lagmannsretten satte fristforlengelsen til 15 hverdager.

Ombygging av dusjene ble bestilt etter avtalt sluttfrist. Lagmannsretten la til grunn at det normalt vil være større risiko for at endringsarbeider krever forlenget byggetid når de bestilles sent i fasen av byggeprosjektet. I den forbindelse uttalte lagmannsretten: 

«På hvilket stadium av byggeprosessen et endringsarbeid introduseres vil normalt være av stor betydning for endringens betydning for ferdigstillelsen. Jo tidligere i prosessen en endring meldes, jo større muligheter vil entreprenøren ha til å tilpasse utførelsen av arbeidene uten at de påvirker fremdriften. Dersom endringsarbeidene pålegges i sluttfasen, vil entreprenørens mulighet til å tilpasse når endringsarbeidene skal utføres være mindre. Aktiviteten i byggeprosjektet vil da være på sitt mest hektiske, og det vil være begrensede muligheter for raskt å kunne omdisponere personell.»

Ettersom endringsarbeidene var bestilt og forutsatt utført i dagmulktperioden, la lagmannsretten til grunn at det skulle lite til før endringsarbeidet ble ansett for å påvirke fremdriften. Ved den nærmere vurderingen av hvilken fremdriftskonsekvens arbeidene hadde, la lagmannsretten vekt på arbeidenes omfang, hvilket tidspunkt i byggeprosessen de ble pålagt og i hvilken grad det kunne forventes at arbeidene ble utført parallelt med øvrige gjenstående arbeid. Lagmannsretten satt fristforlengelsen for disse arbeidene også til 15 hverdager, som var en nedjustering fra de 20 dagene Bermingrud Entreprenør krevde.

Røa Utvikling anførte at fristforlengelse for strekkforankring og bunnplate, ble konsumert av fristforlengelsen for ombyggingen av dusjene. Etter NS 8407 pkt. 33.5 første ledd skal det tas hensyn til den samlede effekten av økt arbeidsomfang. Lagmannsretten la til grunn at prinsippet også gjaldt der den samlede effekten ble mindre enn det enkelte krav skulle tilsi. I denne saken hadde den forlengede byggetiden for fundamentering og betong passert da ombyggingen av dusjene ble påbegynt. Dette gjorde at det ikke var aktuelt med noen reduksjon av fristforlengelsen. 

Dommen illustrerer godt at det ikke er tilstrekkelig for partene å avklare hvem som har risikoen for økt arbeidsomfang. Partene må også dokumentere og se hen til forhold av betydning for selve utmålingen av fristforlengelseskrav.

ERSTATNINGSKRAV ETTER SKADE PÅ KUNSTGRESSBANER SOM FØLGE AV FOR DÅRLIG DRENERING (LA-2019-23718)

Agder lagmannsrett avsa 20. januar 2020 dom i sak mellom Lillesand kommune på den ene siden og Heldal Entreprenør AS (grunnentreprenør), Unisport Scandinavia AS (kunstgressleverandør) og COWI AS (prosjekterende) på den andre siden. Saken gjaldt krav om fastsettelsesdom for erstatningsansvar som følge av anført prosjekteringsfeil og utførelsesfeil ved to kunstgressbaner på Holta idrettsanlegg i Lillesand. Bakgrunnen var at de to kunstgressbanene hadde fått skader på grunn av for dårlig drenering. 

Lagmannsretten kom til at grunnentreprenøren og kunstgressleverandøren hadde oppfylt sine kontraktsforpliktelser, og måtte frifinnes for erstatningskravet fra kommunen. Derimot fant lagmannsretten at det forelå erstatningsbetingende prosjekteringsfeil som COWI var ansvarlig for. I motsetning til tingretten kom lagmannsretten til at det ikke var reklamert for sent overfor COWI. Kravet mot COWI førte dermed frem.

Ved vurderingen av om det forelå prosjekteringsfeil la lagmannsretten avgjørende vekt på at COWIs beskrivelse av kravet til massenes dreneringsevne i konkurransegrunnlaget var uklar og upresis. Det ble i den forbindelse vist til kravene Høyesterett oppstilte i Magne Sveen-dommen (HR-2019-830-A) om å sørge for et klart og entydig anbudsgrunnlag. Retten fremhevet at massenes dreneringsevne var en vesentlig funksjon ved anleggelse av kunstgressbane, og kom til at det forelå en prosjekteringsfeil da dette ikke var spesifisert tydeligere i konkurransegrunnlaget.

Lagmannsretten tok deretter stilling til om kommunen hadde tapt retten til å påberope seg prosjekteringsfeilen som følge av for sen reklamasjon. Partenes kontrakt var basert på NS 8401. Ettersom oppdraget var avsluttet, krevdes det reklamasjon «innen rimelig tid» regnet fra tidspunktet oppdragsgiver «oppdaget eller burde ha oppdaget» prosjekteringsfeilen (se NS 8401 pkt. 13.4 annet ledd). 

Kommunen hadde vært klar over skaden og problemene med dreneringen allerede ved reklamasjonsbefaringen som ble avholdt 20. april 2015. Lagmannsretten la likevel til grunn at kommunen først ved grunnentreprenørens avvisning av kravet i mars 2017 hadde grunn til å oppfatte at problemet med banene hadde sin årsak i prosjekteringen. På dette tidspunktet ble det fremlagt sikteprøver som viste at massene som ble levert av grunnentreprenøren var i henhold til beskrivelsen i konkurransegrunnlaget. Lagmannsretten la også vekt på at COWI hadde vært engasjert av kommunen til å følge opp reklamasjonene på kommunens vegne, og at kommunen derfor ikke kunne bebreides for ikke å ha igangsatt undersøkelser av om også COWI kunne være ansvarlig på et tidligere tidspunkt. Det ble i den forbindelse også vektlagt at COWI selv hadde hatt tilstrekkelige opplysninger til å forstå at det var aktuelt å fremme et reklamasjonskrav mot COWI tidligere, men at kommunen ikke ble opplyst om dette. 

Lagmannsretten la derfor til grunn at kommunen ikke burde ha oppdaget at det forelå prosjekteringsfeil før i mars 2017, og at kommunens reklamasjon 14. mai 2017 var avgitt innen rimelig tid. At hensynet bak reklamasjonsreglene ikke slo til i det konkrete tilfellet, ser ut til å ha vært sentralt for lagmannsrettens vurdering av om reklamasjonsfristen var overholdt. 

TILSIDESETTELSE AV TIDSFRISTER SOM STRIDER MOT BYGGHERREFORSKRIFTEN (18-192936TVI-BERG/2)

Bergen tingrett avsa 26. februar 2020 dom i sak mellom Veidekke Entreprenør AS og Samferdselsdepartementet (Statens vegvesen) om gyldigheten av fire delfrister i et veiprosjekt. 

I august 2015 inngikk Statens vegvesen og Veidekke kontrakt om utbygging av en veistrekning fra Svegatjørn til Rådal. Strekningen er del av ny E39 mellom Os og Bergen. Kontraktssummen var på over kr 2,2 milliarder eks mva. Kontrakten inneholdt 11 delfrister. Det er delfrist 4, 5, 6 og 7 som er tema i dommen. Disse fire delfristene gjaldt fremdrift for bygging av Lyshorntunnelen, en 9,2 kilometer 2-løps tunell. Veidekke klarte ikke overholde de fire delfristene for Lyshorntunellen.

Veidekke gikk til sak mot Statens vegvesen med påstand om at det ikke var avsatt tilstrekkelig byggetid for Lyshorntunellen i anbudsmaterialet. Veidekke anførte at delfristene 4, 5, 6 og 7 var i strid med både kontrakten og byggherreforskriften, og hevdet at de derfor ikke var gyldig fastsatt og ikke kunne ikke gjøres gjeldende. Veidekkes krav var dels hjemlet i kontraktens bestemmelser og dels i reglene om avtalerevisjon.

Tingretten tok først stilling til om NS 8406 pkt. 13.1, som omhandler overholdelse av lover, offentlige forskrifter og vedtak, medførte at delfristene måtte settes til side. Retten konkluderte med at pkt. 13.1 ikke ga grunnlag for å sette til side eller revidere tidsfristene på grunn av forskriftsbrudd. 

Deretter gikk tingretten over til å vurdere om byggherreforskriften medførte at tidsfristene måtte settes til side. Konkret var vurderingen om det at byggherreforskriften § 5 fastsetter at byggherren «under planlegging og prosjektering» skal ivareta SHA ved å sette av «tilstrekkelig byggetid», innebærer at avtalte tidsfrister i kontrakten må settes til side. Tingretten startet vurderingen med å vise til formålet med bestemmelsen, som er å ivareta helse miljø og sikkerhet. Deretter ble to tidligere dommer som behandler samme tema gjennomgått. Fra dommene fremheves at en entreprenør som velger å inngå en kontrakt med angitte tidsfrister, aksepterer å utføre sine arbeider innenfor de tidsrammer partene er enige om. Entreprenøren tar risikoen for at fristene vil kunne oppnås. Tingretten vurderte deretter konkret tidsfristene i den foreliggende kontrakten.

Tingretten påpekte at dersom frister i kontrakter basert på offentlig anbudskonkurranser settes til side, vil forutsetningen for anbudskonkurransen briste. Dette ville i denne konkrete saken føre til at Veidekke fikk en konkurransefordel ved å slippe å betale store beløp i dagmulkt ved oversittelse av fristene. Tingretten la videre vekt på at etterfølgende revisjon av konkurranseutsatte vilkår i offentlige entreprisekontrakter vil være prosessdrivende. Det var ikke avgjørende for tingrettens vurdering at det i offentlig anbudskonkurranse ikke er mulig å ta forbehold. Veidekke kunne valgt å ikke inngi tilbud i konkurransen dersom Veidekke mente at det ikke ville være mulig eller svært vanskelig å oppnå kontaktens delfrister.

Det ble videre vektlagt av tingretten at brudd på byggherreforskriften er et offentlig anliggende, og at det er Arbeidstilsynet som håndhever forskriften. Retten påpekte også at det er en lovgiveroppgave å endre rettstilstanden dersom det er ønskelig med en privat håndhevelse av byggherreforskriften som innebærer en omfordeling av risikoen i kontraktsforhold.

Avslutningsvis slo tingretten kort fast at det ikke var grunnlag for avtalerevisjon etter avtaleloven § 36 med en henvising til vurderinger i dommen.

Veidekke har anket dommen til lagmannsretten. Spørsmålet saken reiser, dvs. hvilket ansvar byggherren har for den avsatte byggetiden, er av stor betydning for aktørene i bygg- og anleggsbransjen. En endelig avklaring i saken har betydning utover denne konkrete saken, og det blir interessant å se om lagmannsretten vurderer saken annerledes enn tingretten.

Kompetanse