Hopp direkte til innhold

Nyhetsbrev: Rettsavgjørelser innen entrepriseretten andre kvartal 2020

Domstolene har avsagt flere avgjørelser innenfor entrepriseretten i andre kvartal 2020, hvorav en også er avsagt av Høyesterett.

I HR-2020-1120-A tok Høyesterett stilling til om byggherren kunne holde hovedentreprenøren erstatningsansvarlig for skade underentreprenøren hadde påført andre eiendeler enn kontraktsgjenstanden. Det ble konkludert med at hovedentreprenøren ikke var erstatningsansvarlig da underentreprenørens skade ikke hadde tilstrekkelig tilknytning til de oppgavene underentreprenøren var tildelt. Ved å følge linken ovenfor kan du lese vårt tidligere nyhetsbrev om denne dommen fra Høyesterett.

I dette nyhetsbrevet vil vi se nærmere på tre avgjørelser fra underrettspraksis. De to første dommene er avsagt av Borgarting lagmannsretten. I LB-2019-047862 behandlet Borgarting lagmannsrett krav om erstatning fra byggherren mot rådgivende arkitekt, og i LB-2019-013312 tok Borgarting lagmannsrett stilling til erstatningskrav fra totalentreprenøren mot byggherren for tapt fortjeneste som følge av brudd på totalentreprisekontrakt. Avslutningsvis har vi valgt å trekke frem en nylig avsagt dom fra Gulating lagmannsrett (LG-2020-45089), hvor spørsmålet var om entreprenørens krav på vederlag var foreldet.

LB-2019-047862 – BORTFALL AV ERSTATNINGSKRAV SOM FØLGE AV FOR SEN REKLAMASJON OG FORELDELSE

Borgarting lagmannsrett avsa 3. april 2020 dom i sak mellom byggherre (forbruker) på den ene siden og Re Arkitektur AS (rådgivende arkitekt) og Codan Forsikring AS på den andre siden. Saken gjaldt krav om erstatning fra byggherren i forbindelse med utbygging på eksisterende eiendom. Byggherren mente det forelå prosjekteringsfeil ved at utnyttelsesgraden på eiendommen var overskredet. I tillegg hevdet byggherren det var ansvarsbetingende at arkitekten ikke hadde søkt om endringstillatelse for en selvstendig boenhet, og at arkitekten hadde gitt feilslåtte råd om muligheten for godkjennelse av en selvstendig boenhet. Spørsmålene for lagmannsretten var om erstatningskravene var bortfalt fordi de var reklamert for sent eller fordi kravene var foreldet. 

Spørsmålet om for sen reklamasjon knyttet seg til byggherrens krav som følge av påståtte prosjekteringsfeil. Byggherren anførte at bestemmelsene i NS 8402 skulle komme til anvendelse, og at reklamasjonsfristen først skulle begynne å løpe «etter at oppdraget var avsluttet» i medhold av NS 8402 punkt 10.4, og ikke ved «overtakinga av den ytinga som oppdraget knyter seg til» som er starttidspunktet for reklamasjonsfristen i bustadoppføringslova § 63. Samtidig mente byggherren at det var bustadoppføringslovas bestemmelse om absolutt reklamasjonsfrist på 5 år som skulle komme til anvendelse, og ikke fristen på 3 år i NS 8402 punkt 10.4. 

Til dette uttalte lagmannsretten at det er «sikker rett at en forbruker ikke kan kombinere vilkårene fra to forskjellige regelsett i en og samme bestemmelsen.» Etter en tolking av kontrakten ga retten også tydelig uttrykk for at bestemmelsene om reklamasjon i NS 8402 ikke kunne anses å komme til anvendelse, og at den absolutte reklamasjonsfristen i henhold til NS 8402 uansett ikke var overholdt. Den absolutte reklamasjonsfristen etter bustadoppføringslova var heller ikke overholdt.

Det var heller ikke grunnlag for å se bort fra den absolutte reklamasjonsfristen ettersom arkitekten ikke hadde opptrådt grovt uaktsomt. Etter rettens syn forelå det ikke tilstrekkelig holdepunkter for at arkitekten hadde beregnet utnyttelsesgraden feil, og det var uansett ikke utvist grov uaktsomhet. Videre var det ikke avtalt at arkitekten skulle søke om endringstillatelse etter at det ble utarbeidet nye tegninger, og manglende søknad var heller ikke forsøkt holdt skjult fra byggherren. Til slutt kunne ikke retten se at arkitekten hadde begått feil ved ikke å fysisk måle opp eiendommen selv. Det ble vist til at arkitekten normalt må kunne legge opplysningene i kommunenes kartgrunnlag uprøvd til grunn. Erstatningskravene for prosjekteringsfeil var derfor reklamert over for sent, og byggherren hadde tapt sine krav.

For de øvrige erstatningskravene måtte retten ta stilling til om kravene var foreldet. Etter en konkret vurdering kom lagmannsretten til at foreldelsesfristen var overskredet. Følgelig var også disse kravene tapt.

Alle erstatningskravene fra byggherren var derfor enten reklamert over for sent eller foreldet, og Re Arkitektur ble frifunnet for samtlige krav. 

LB-2019-013312 – ERSTATNINGSKRAV VED BRUDD PÅ TOTALENTREPRISEKONTRAKT  

Borgarting lagmannsrett avsa 6. april 2020 dom i sak mellom PRE Utsikten AS (byggherre) og BKP AS (totalentreprenør). Partene hadde inngått en utviklingsavtale og en totalentrepriseavtale. Etter utviklingsavtalen skulle det bygges 63 eneboliger, tomannsboliger, kjedehus og/eller rekkehus. Det var ikke interesse for prosjektet i markedet, og prosjektet ble derfor omprosjektert til boligblokk med 22 leiligheter, 16 rekkehusleiligheter og 9 flatmarksboliger.

Partene var enig om at prisen i totalentrepriseavtalen ikke kunne benyttes når prosjektet ble omprosjektert og endret på denne måten. Imidlertid klarte ikke partene å bli enige om ny pris for arbeidene. PRE Utsikten mente det medførte at totalentreprisavtalen falt bort, og inngikk ny avtale med en annen entreprenør om å føre opp boligene.

Hovedspørsmålet for lagmannsretten var om BKP var berettiget til å gjennomføre totalentreprisen, eller om PRE Utsikten hadde rett i at avtalen bortfalt. Avtaleforholdet mellom partene ble ikke regulert av standarder, og måtte derfor bedømmes ut fra vanlige tolkningsregler og alminnelige entrepriserettslige prinsipper.

Etter lagmannsrettens vurdering var det ikke holdepunkter for at totalentrepriseavtalen bortfalt om partene ikke ble enige om ny pris for bygging av blokk. Dette hadde verken holdepunkter i avtalens ordlyd eller andre tolkningsmomenter. Blant annet fremhevet lagmannsretten at entreprisekontraktenes dynamiske karakter og byggherrens rett til avbestilling mot å dekke entreprenørens fortjenestetap, var alminnelige entrepriserettslige prinsipper. PRE Utsiktens forståelse av totalentrepriseavtalen ville stride med disse prinsippene, og gi PRE Utsikten en avbestillingsrett uten å måtte betale kompensasjon. Lagmannsretten konkluderte med at totalentrepriseavtalen ikke kunne forstås slik at avtaleforholdet falt bort om partene ikke ble enige om vederlagsjustering. PRE Utsikten fikk heller ikke medhold i at kontrakten falt bort på grunn av bristende forutsetninger.

Ved å la en annen entreprenør utføre arbeidet, hadde PRE Utsikten reelt sett foretatt en avbestilling av arbeidene. PRE Utsikten måtte derfor erstatte BKPs positive kontraktsinteresse. 

BKP hadde fremlagt beregninger av fortjenestetapet på ca. MNOK 11. Lagmannsretten kunne ikke se at PRE Utsikten hadde påvist at BKPs beregninger var uholdbare. Videre så lagmannsretten det slik at når PRE Utsikten valgte å trekke seg fra avtalen uten at det var grunnlag for det, og ikke aksepterte prisen BKP tilbydde for byggingen av blokken, måtte BKP være berettiget til å beregne tapet ut fra det som opprinnelige skulle bygges. Tingrettens erstatningsutmåling på MNOK 8 ble opprettholdt.

LG-2020-45089 – FORELDELSE AV VEDERLAGSKRAV 

Gulating lagmannsrett avsa 16. juni 2020 dom i sak mellom KB Electrotechs konkursbo og Staten v/ Samferdselsdepartementet. Saken gjaldt spørsmål om foreldelse av vederlagskrav for elektroarbeider ved byggingen av Hardangerbrua. 

Hovedregelen etter foreldelsesloven er at vederlagskrav foreldes tre år etter entreprenøren tidligst har rett til å kreve oppfyllelse. Foreldelsesfristen kan imidlertid avbrytes ved at byggherren erkjenner kravet eller at entreprenøren tar ut søksmål eller tar andre prosessuelle skritt. I denne saken var partene enige om at konkursboet hadde avbrutt foreldelsesfristen ved forliksklage. Spørsmålet var om kravet mot Statens vegvesen allerede var foreldet da konkursboet innga forliksklagen. 

Domstolen la til grunn at alle kravene knyttet til kontraktarbeidene – det vil si kravene knyttet til mengderegulering av kontraktsprisen, rigg og drift, og økning for generelle kostnader – og mesteparten av endringsarbeidene, var foreldet på tidspunktet da forliksklagen ble inngitt 15. mai 2017. 

Konkursboet mente imidlertid at kravene hadde fått et nytt, selvstendig grunnlag og ny foreldelsesfrist fordi Statens vegvesen ikke hadde overholdt tomånedersfristen for innsigelser til sluttoppstillingen etter NS 8406 punkt 25.2. 

For det første mente konkursboet at foreldelsesfristen skulle løpe fra tidspunktet fristen for å komme med innsigelser til sluttoppgjøret utløp, det vil si 11. september 2014, slik at ingen av kravene var foreldet da forliksklagen ble inngitt. Lagmannsretten fant ikke holdepunkter for en slik forståelse av NS 8406 pkt. 25.2. Virkningen av at innsigelser som fremmes for sent er klart angitt i bestemmelsen, nemlig bortfall av rett til å bestride grunnlaget for kravene som er med i sluttoppstillingen. Bestemmelsen kunne ikke forstås slik at manglende innsigelse i tillegg etablererte et nytt og selvstendig grunnlag for kravene, med en dertil ny foreldelsesfrist.

For det andre anførte konkursboet at Statens vegvesens oversittelse av innsigelsesfrist måtte anses som erkjennelse etter foreldelsesloven § 14, og at foreldelsesfristen dermed var avbrutt. Lagmannsretten var uenig i dette også. Dommen viser til at vilkåret om erkjennelse må forstås som et krav om at det foreligger en positiv og noenlunde klar bekreftelse av kravenes eksistens fra skyldnerens side enten i ord eller/og handling. En passiv fristoversittelse i seg selv er, som det klare utgangspunkt, ikke en erkjennelse i foreldelseslovens forstand. 

Kompetanse