Hopp direkte til innhold

Nyhetsbrev - Ny dom fra Høyesterett angående krav til innsigelse ved sluttoppgjør

Høyesterett avsa 31. januar 2020 en dom som avklarer hvilke krav som stilles til innsigelser ved sluttoppstillinger i underentrepriseforhold. Dommen antas å få stor betydning for både byggherrer og entreprenører. Høyesterett konkluderte med at det ikke gjelder et krav om at innsigelser må begrunnes. Høyesterett klargjorde videre at innsigelser må fremsettes på en måte slik at «en normalt forstandig underentreprenør» forstår hvilke betalingskrav som ikke godtas.

Når et entrepriseprosjekt er ferdig har partene behov for å avslutte kontraktsforholdet. Partene gjennomfører derfor et sluttoppgjør hvor det foretas en endelig avklaring av krav og en fastsettelse av sluttvederlag. 

Etter NS 8415 har underentreprenøren en frist på to måneder fra overtakelsesforretningen til å sende hovedentreprenøren en sluttoppstilling vedlagt en sluttfaktura. Hovedentreprenøren har en betalingsfrist på to måneder fra tidspunktet han mottar sluttoppstillingen, jf. NS 8415 pkt. 33.2. Innen denne tomånedersfristen må hovedentreprenøren også fremsette de «innsigelser» han har mot sluttoppstillingen. Konsekvensen av at hovedentreprenøren ikke fremsetter «innsigelser» innen fristen er at innsigelsene går tapt. Hovedentreprenøren må da betale det underentreprenøren har krevd i sluttoppstillingen. Det er dermed avgjørende at hovedentreprenøren utformer sin innsigelse i tråd med de krav kontrakten oppstiller. 

Høyesteretts avgjørelse avklarer hvilke krav som stilles til hovedentreprenørens innsigelse i kontrakter inngått etter NS 8415. 

Bakgrunnen for saken

Saken gjaldt en tvist mellom Skanska Norge AS og Halvorsen Grave- og Transportservice AS (HGT). Skanska engasjerte HGT til å utføre grunnarbeidene i forbindelse med oppføring av et administrasjonsbygg for Bybanen Utvikling AS i Bergen. Kontrakten mellom Skanska og HGT var basert på NS 8415 og var en enhetspriskontrakt. Det oppsto tvist om sluttoppgjøret.

Etter overlevering av kontraktarbeidet sendte HGT sluttoppstilling til Skanska med et samlet krav på 58 645 331 kroner eksklusive merverdiavgift. På bakgrunn av HGT sin sluttoppstilling sendte Skanska HGT et brev med tittelen «Innsigelse til mengdeavregninger». Brevet ble sendt innen fristen for innsigelser i NS 8415 punkt 32.2 annet ledd. Skanska fordelte det totale kravet fra HGT i en talloppstilling inndelt i tre kategorier: «Andel godkjent», «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet». Kategorien «Andel ikke ferdigbehandlet» var knyttet til krav som utgjorde mer enn halvparten av kravet i HGT sin sluttoppstilling. HGT hevdet at kategorien «Andel ikke ferdigbehandlet» ikke oppfylte kontraktens krav til utforming av en innsigelse, og anførte at Skanska hadde tapt sin rett til å fremme innsigelser til disse kravene. 

Høyesteretts vurdering av begrepet innsigelse

Innledningsvis foretok Høyesterett en gjennomgang av standardkontraktenes regler om sluttoppgjør. Høyesterett presiserte at ved tolkningen av standardkontrakter som er utarbeidet av representanter fra bransjeorganisasjoner så «må det foreligge sterke grunner for å fravike det tolkningsalternativ som følger av en naturlig forståelse av ordlyden».

Høyesterett gikk så over til å vurdere innholdet av begrepet «innsigelser» i NS 8415 punkt 33.2 andre ledd. Høyesterett la til grunn at en innsigelse innebærer at hovedentreprenøren må klargjøre at han bestrider krav i underentreprenørens sluttoppstilling. Det er ikke tilstrekkelig å kun ytre en mishagsytring eller beklagelse mot sluttoppstillingen. 

Videre avklarte Høyesterett hvor detaljert innsigelsen må være. Høyesterett uttalte at hovedentreprenørens innsigelse må være så detaljert at den identifiserer hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstilingen som bestrides. Det innebærer at hovedentreprenøren må angi både beløpets størrelse og hvilken del av kravet beløpet knytter seg til. Utover dette kreves det ikke noen nærmere beskrivelse. Det avgjørende er, ifølge Høyesterett, at «en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas». 

Høyesterett vurderte også hvorvidt det er et krav om at innsigelsen begrunnes. Høyesterett konkluderte med at en begrunnelse ikke var nødvendig. 

Når det gjelder formuleringene i Skanskas brev, påpekte Høyesterett at formuleringen «Andel ikke ferdigbehandlet» isolert sett kunne tas til inntekt for at Skanska ikke i tilstrekkelig grad hadde tatt stilling til sluttoppstillingen. Formuleringen måtte likevel sees i sammenheng med resten av innsigelsesbrevet hvor det fremgikk at Skanska bestred alle krav som ikke var eksplisitt akseptert. Skanska hadde identifisert og spesifisert kravene og beløpene i innsigelsesbrevet. Høyesterett konkluderte derfor med at Skanska hadde klargjort i tilstrekkelig grad hvilke krav Skanska bestred. 

Ikke krav om selvstendig vurdering av kravet 

HGT anførte at det må kreves av en innsigelse at hovedentreprenøren tar selvstendig stilling til kravet. Problemstillingen kom på spissen fordi Skanska i kolonnen for «Andel ikke ferdigbehandlet» hadde skrevet at «Skanska har videreformidlet kravene og mengdeavregninger til byggherren, og vil godskrive HGT med det samme krav/mengde som byggherren måtte finne å godkjenne overfor Skanska». HGT argumenterte for at dette innebar et betinget avslag hvor Skanska ikke tok selvstendig stilling til kravet og at dette i realiteten ga Skanska en uberettiget tilleggsfrist. Spørsmålet var derfor om en betinget innsigelse oppfylte kontraktens krav. 

Høyesterett konkluderte med at en betinget innsigelse aksepteres, og at det ikke er noe i veien for at det i en innsigelse gis opplysning om at kravene likevel kan bli akseptert hvis nærmere angitte betingelser inntrer. 

Problemstillingen belyser en typisk situasjon som oppstår i kontraktskjeder hvor kontrakten mellom byggherre og hovedentreprenør ikke er speilet i kontrakten mellom hovedentreprenør og underentreprenør, såkalt back-to-back. Dette er tilfellet med standardkontraktene for underentrepriser (NS 8415, 8416 og 8417) som ikke er back-to-back med byggherrestandardene (NS 8405, 8406 og 8407). Vår anbefaling er derfor at det i kontraktsforhold som bygger på underentreprisestandardene gjøres tilpasninger i kontrakten for å sikre en back-to-back regulering. Eksempelvis kan det avtales særskilte frister for innsigelser eller at hovedentreprenøres innsigelsesfrist betinges av byggherrens svar.

Betydning av dommen

Høyesterett slår fast at en innsigelse må utformes slik at det fremgår at en bestemt del av sluttoppstillingen ikke godtas. Dette innebærer at beløpet størrelse og hva beløpet knytter seg til må konkretiseres. Det er imidlertid ikke nødvendig å begrunne standpunktet. Høyesterett stiller dermed nokså beskjedne krav til hvordan en innsigelse må utformes.

Ved første øyekast synes resultatet til Høyesterett å være noe gunstig for oppdragsgiversiden. Entreprenører vil ofte ha behov for en rask avklaring og å få mest mulig informasjon om kravet tidligst mulig. Ved at det stilles beskjedne krav til innsigelsen kan man risikere at sluttoppgjøret tar mer tid da det kan være uklart hva uenighetene går ut på. Dette kan få betydning for likviditeten til entreprenørene og kan føre til et høyere konfliktnivå.

Høyesteretts konklusjon synes likevel å være rimelig og balansert, da formålet med reglene om innsigelse til sluttoppstillingen er at underentreprenøren skal få beskjed om hvilke beløp hovedentreprenøren ikke vil betale. Underentreprenøren trenger ikke å gi en begrunnelse for de kravene han fremsetter i en sluttoppstilling for at kravet anses rettidig fremmet i sluttoppgjøret. Det er tilstrekkelig at kravene spesifiseres. Av hensyn til balanse mellom partenes rettigheter og plikter bør det derfor heller ikke være noe krav om at hovedentreprenøren må gi en begrunnelse for innsigelse til sluttoppstillingen. Høyesteretts avklaring synes også å være rimelig da konsekvensen av fravær av korrekt fremsatt innsigelse innen fristen er at den ikke lenger kan gjøres gjeldende. Konsekvensen av en utilstrekkelig innsigelse er så stor at det bør utvises varsomhet med å innfortolke vilkår som ikke fremgår av ordlyden. 

Som det fremgår av dommen vil begrunnede innsigelser forenkle kommunikasjonen mellom partene og være med på redusere konfliktnivået. Selv om Høyesterett har slått fast at det ikke kreves en begrunnelse for innsigelsen, vil vi råde til at begge parter begrunner både sine krav og innsigelser. 

Dommen gjelder reglene om innsigelser til sluttoppstillingen etter NS 8415. Likevel er det nærliggende at tilsvarende betraktninger må legges til grunn også for de øvrige standardkontraktene for bygge- og anleggsprosjekter. Dette fordi reglene om sluttoppgjør er noenlunde likelydende i alle entreprisestandardene. I tillegg tilsier hensynet til klarhet og forutberegnelighet i bransjen at samme krav til innsigelse bør gjelde på tvers av standardkontraktene.

 

Kompetanse

Kontaktpersoner