Hopp direkte til innhold

Nyhetsbrev - Lovvalg og verneting i saker om individuelle arbeidsavtaler

Globalisering og nye organiseringsmodeller påvirker arbeidstakers og arbeidsgivers hverdag. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked, hvor fri flyt av arbeidskraft er en av hovedprinsippene. I internasjonale arbeidsforhold oppstår spørsmål om hvilket lands domstoler som har kompetanse til å behandle tvister i tilknytning til slike arbeidsavtaler (vernetingsspørsmålet) og hvilket lands rett som skal komme til anvendelse (lovvalgsspørsmålet).

Selv om norske domstoler har kompetanse i en sak, er det ikke gitt at saken skal avgjøres etter norsk materiell rett. Omvendt kan det tenkes at norsk rett får anvendelse i en sak som behandles av utenlandske domstoler. Situasjonen kan også være den at flere lands domstoler kan ha kompetanse i en og samme sak, mens lovvalget som den store hovedregel kun skal peke ut ett lands rett. Dette kan føre til at bakgrunnsretten kan bli forskjellig alt etter hvilken domstol saken bringes inn for. Det åpner for at partene kan foreta et taktisk valg av verneting ut fra hvor saken vil få et mest mulig gunstig utfall. 

Nedenfor gis det en kortfattet oversikt over de ulovfestede reglene om norsk lovvalgsrett og særreglene i Luganokonvensjonen 2007 avsnitt 5 om verneting for individuelle arbeidsforhold.

Verneting

Utgangspunkt og problemstilling

Før domstolen kan ta stilling til et lovvalgsspørsmål må det avklares om den i det hele tatt har domsmyndighet til det. Norske domstoler kan bare behandle en internasjonal tvist dersom «saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge» jf. tvisteloven § 4-3 første ledd. Tilstrekkelig tilknytning oppnås i utgangspunktet dersom det kan påvises at saksøker har verneting i landet, jf. tvisteloven § 4-4. Tvisteloven sier imidlertid lite om hvilke regler som skal gjelde der saken har tilknytning til fremmede land. Spørsmålet er imidlertid regulert i internasjonale konvensjoner, herunder Brusselkonvensjonen(1) og Brusselforordningen(2) . Siden Norge ikke er medlem av EU kan vi heller ikke tiltre Brusselkonvensjonen. I stedet har spørsmålene blitt søkt løst ved hjelp av Luganokonvensjonen(3). Luganokonvensjonen av 2007 har erstattet Konvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker vedtatt i Lugano 16. september 1988 (Luganokonvensjonen 1988).

Konvensjonen er gjort til en del av norsk rett ved henvisning i tvisteloven § 4-8, og inntatt som et vedlegg til loven. Dette skjedde ved lov 19. juni 2009 nr. 79. Loven trådte i kraft 1. januar 2010. Fra samme tidspunkt trådte konvensjonen i kraft mellom Norge, Danmark og EU. For Sveits tok konvensjonen til å gjelde 1. januar 2011, og for Island 1. mai 2011. For stater som slutter seg til EU etter ikrafttredelsen for EU, gjelder Luganokonvensjonen 2007 automatisk fra tiltredelsesdatoen.

Særregler om verneting i saker om individuelle arbeidsavtaler - Luganokonvensjonen avsnitt 5

Konvensjonens avsnitt 5, artikkel 18 til og med 21, omhandler særregler om verneting for saker om individuelle arbeidsavtaler.

Hovedregelen om vernetingssted der arbeidstaker skal saksøke arbeidsgiver i individuelle arbeidsavtaler fremgår av artikkel 19. Som hovedregel kan arbeidsgiver saksøkes i bostedsstaten. Regelen er ikke absolutt, og i artikkel 19 nr. 2 bokstav a) og b) fremgår det at arbeidsgiver i visse tilfeller også kan saksøkes i en annen konvensjonsstat. Bokstav a) gjelder både der ansettelsesforholdet er pågående, og der det er avsluttet, jf. Rt. 2011 side 1034 avsnitt 14 og 15

I hvilke situasjoner de forskjellige alternativene kommer til anvendelse beror på en konkret vurdering i hver enkelt sak.

Lugano art. 19 nr. 2 bokstav a) ble nærmere diskutert i den ovennevnte høyesterettsavgjørelsen fra 2011. Saken omhandlet hva som var rett verneting i sak om erstatning i ansettelsesforhold. Arbeidstakeren var dansk statsborger som jobbet som pilot for et svensk selskap. Selskapet hadde filial på Gardermoen. Til tross for at piloten ble ansett som ansatt av det svenske hovedkontoret, ble det konkludert med at han likevel kunne føre sak i Norge. Momentene som det ble lagt vekt på, var at piloten var stasjonert på Gardermoen. Han hadde «vesentlig større» tilknytning til Gardermoen enn andre flyplasser. Det utgjorde ingen forskjell at han hadde fullført de fleste av sine kurs i Sverige, og at han hadde fått utbetalt lønn i svenske kroner. 

I den ovennevnte dommen ble også viktigheten ved en ensartet tolkning av konvensjonen vektlagt. Derfor la domstolene vekt på domsavgjørelser fra EF-domstolen som tolkningsmoment. Videre ble det også lagt til grunn hvordan vernetingsreglene i Brüsselforordningen blir tolket, jf. blant annet dommens avsnitt 16. Dette viser at norske domstoler er innstilt på en uniform anvendelse av reglene

Luganokonvensjonens artikkel 20 styrker arbeidstakers stilling ytterligere, da den slår fast at arbeidsgiver utelukkende kan gå til søksmål mot arbeidstaker på arbeidstakers bosted.

Reglene i Luganokonvensjonen om verneting i saker om individuelle arbeidskontrakter er delvis preseptoriske. Etter artikkel 21 nr. 2 er adgangen til å fravike avsnittets regler bare aktuelt der dette skjer til gunst for arbeidstaker. Bestemmelsen utvider arbeidstakers vernetingsrett. Videre kan verneting velges mellom partene etter artikkel 21 nr. 1. Det er viktig å være oppmerksom på at dette kun er mulig etter at tvisten har oppstått. Regelen er ny i Luganokonvensjonen av 2007.

Lovvalg

Utgangspunkt: ulovfestet lovvalgsrett og partsautonomi

Lovvalgsreglene er en del av den interne rett og innebærer dermed at hver stat kan ha ulike lovvalgsregler. Norsk lovvalgsrett er i hovedsak ulovfestet. Det finnes noen lovfestede bestemmelser som regulerer lovvalg på sitt område, for eksempel Skipsarbeidsloven av 2013 § 1-2 første ledd første punktum.

Innholdsmessig er norsk ulovfestet lovvalgsrett nært beslektet med lovvalgsretten i EU-landene, og i mangel på positive lovregler eller andre norske rettskilder blir utenlandske rettskilder i stor grad lagt til grunn, også i norsk rett. Særlig aktuell for individuelle arbeidsavtaler er Roma I-forordningen (Europa-Parlamentets og Rådes forordning (EF) nr. 593/2008 av 17. juni 2008 om lovvalgsregler for kontraktsrettslige forpliktelser. Roma I-forordningen er en videreføring/presisering av Romakonvensjonen av 1980 og gjelder internt innen EU. Forordningen får anvendelse for avtaler som er inngått etter 17. desember 2009. Norge er ikke bundet av forordningen. 

Selv om lovvalgsreglene i EU ikke er formelt bindende for Norge, taler harmoniseringshensyn for at norsk rett følger EUs løsninger på området. Dette er fremhevet i forarbeidene til arbeidsmiljøloven(4) , nyere Høyesterettspraksis(5) og juridisk teori(6)

Utgangspunktet er at partene står fritt til å foreta lovvalg i individuelle arbeidsavtaler, jf. det ulovfestede prinsippet i norsk rett om partsautonomi.

Dette er også i tråd med Roma I-forordningen hvor partsautonomien er hovedregelen ved lovvalg, jf. Roma I artikkel 3 nr. 1. Bestemmelsen i Roma I artikkel 8 nr. 1 første punktum stadfester at det samme gjelder for arbeidsavtaler. Roma I-forordningen artikkel 8 nr. 1 annet punktum begrenser imidlertid partsautonomien i individuelle arbeidsavtaler. Begrunnelsen er at man ønsker å beskytte arbeidstakeren som er den svakere part i arbeidsforholdet. I artikkel 8 nr. 1 annet punktum stadfestes det at lovvalget ikke kan medføre at arbeidstakeren fratas den beskyttelse som tilkommer ham etter ufravikelige regler i den lov som ville kommet til anvendelse dersom partene ikke hadde foretatt et lovvalg.

Hovedregelen om partsautonomi må suppleres der det ikke er avtalt lovvalg

Hovedregelen om partsautonomi må suppleres med andre regler der partene ikke har foretatt et selvstendig lovvalg i arbeidskontrakten.

Anta for eksempel at en norsk arbeidstaker er ansatt i et tysk selskap der arbeidet skal utføres ved det tyske selskapets kontor i Danmark. Partene har ikke avtalt hvilket lands rett som skal komme til anvendelse ved eventuelle tvister. Er det da norsk, tysk eller dansk rett som gjelder?

Som nevnt er norsk lovvalgsrett ulovfestet. Der partene ikke har regulert lovvalgsspørsmålet er utgangspunktet for norske lovvalgsregler - enn så lenge jf. uttalelser i nyere rettspraksis som vi vil komme tilbake til nedenfor - den såkalte «Irma/Mignon formelen» også kalt den individualiserende metode. Metoden har sin bakgrunn i en rettssak om to norske skip, Irma og Mignon, som kolliderte på elven Thyne i England. Etter norsk rett ville Irma ha blitt ansvarlig for feilen som førte til sammenstøtet, men ikke etter engelsk rett. Det avgjørende for utfallet av tvisten var derfor om norsk eller engelsk rett skulle komme til anvendelse. Høyesterett uttalte enstemmig at spørsmålet om lovvalg skulle avgjøres etter det land hvor saken «har sin sterkeste tilknytning eller hvor det nærmest hører hjemme», jf. Rt. 1923 II s. 59. Relevante momenter ved denne vurderingen er blant annet det land der arbeidet utføres, det land der arbeidsavtalen ble inngått, partenes felles tilknytning til et lands rettssystem, språket i arbeidsavtalen, partenes forutsetninger og handlemåte(7).

Roma I-forordningen artikkel 8 nr. 2 fastslår som hovedregel at arbeidsavtalen er underlagt loven i det land hvor arbeidet normalt utføres. Subsidiært er det etter unntaksbestemmelsene i artikkel 8 nr. 3 eller 4 ansettelsesstedets rett (artikkel 8 nr. 3) eller det land som arbeidsforholdet etter en helhetsvurdering har nærmere tilknytning til (artikkel 8 nr. 4).

Er Irma/Mignon formelen av «subsidiær karakter»?

Som nevnt ovenfor taler harmoniseringshensyn for at norsk rett følger EUs løsninger på lovvalgsområdet. Også på grunn av det sparsommelige rettskildebildet vil utenlandske rettskilder ha større vekt enn det som er vanlig etter tradisjonell lære. Dette gjenspeiler seg i de senere års avgjørelser fra Høyesterett.

I Rt. 2009 s. 1537 (Bokhandleren i Kabul) uttalte Høyesterett seg generelt om EU-rettens betydning for lovvalg i norsk rett. Saken gjaldt lovvalg i en erstatningssak om påstått personvernkrenkelser. Det uttales blant annet at faste lovvalgsregler bør komme til anvendelse dersom slike finnes, og at det bør ses hen til EF-retten. Uttalelsene i dommen tyder på at Høyesterett forlater Irma Mignon – formelen i de tilfellene hvor det finnes fastere lovvalgsregler. En slik utvikling møter behovet i norsk internasjonal privatrett for en mer systematisk tilnærming til lovvalget med fastere lovvalgsregler, til forskjell fra den individualiserende metode som vurderer konkret hvor den enkelte sak har sin sterkeste tilknytning(8).

Høyesteretts uttalelser i Bokhandleren i Kabul-dommen har blitt fulgt opp i Rt. 2011 s. 531. I Høyesteretts kjennelse av Rt. 2011 s. 1034 viste ankeutvalget til støtte for lagmannsrettens lovforståelse til EU-domstolens storkammeravgjørelse C-29/10 Koelzsch, som gjaldt tolkningen av Romakonvensjonen artikkel 6 om lovvalg i individuelle arbeidsavtaler (tilsvarende lik ordlyd som Roma I-forordning artikkel 8). Høyesterett anvendte her Romakonvensjonen (som nå er erstattet med Roma I) og tolkningen av denne direkte for å klargjøre innholdet i Luganokonvensjonen, selv om retten ikke var forpliktet til det

Den samme løsning finnes i HR-2016-1251-A, som gjaldt en oppsagt norsk sjømann som arbeidet på et skip som var registrert i Antigua, og som var leid av et norsk selskap under et tidscerteparti. Høyesterett uttaler i avsnitt 27 at:

«Utgangspunktet for lovvalget er - der det ikke finnes lov, sedvane eller andre fastere regler som regulerer spørsmålet - å finne frem til den stat som saken etter en totalbedømmelse har sin sterkeste eller nærmeste tilknytning til (Irma Mignon-formelen). Hvis lovvalgsspørsmålet ikke er løst i norsk rett, kan det også være grunn til å legge vekt på EUs lovvalgsregler nedfelt i Romaforordningene. Jeg viser til Rt-2009-1537 avsnitt 32 og 34 og Rt-2011-531 avsnitt 29 og 46 om Irma Mignon-formelen og anvendelsen av Romaforordningene i norsk rett. Spørsmålet er om det finnes en lovfestet lovvalgsregel som kommer til anvendelse på saksforholdet i vår sak.»

Endelig kan det vises til en relativt ny avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett avsagt 29. juni 2017 (LB-2017-24441), der det uttales følgende: 

«Spørsmålet om lovvalg avgjøres etter norsk internasjonal privatrett, som i stor grad er basert på ulovfestede regler. I rettspraksis er den såkalte Irma Mignon-formelen utviklet, der utgangspunktet - dersom ikke lovvalget følger av fastere regler - er at en tvist skal avgjøres av rettsreglene i det landet som saksforholdet etter en helhetsbedømmelse har den nærmeste tilknytningen til.

Partene har både for tingretten og lagmannsretten prosedert på at lovvalgsreglene i Roma I- forordningen kommer til anvendelse, og tingretten har avgjort lovvalgsspørsmålet på dette grunnlaget. Lagmannsretten legger til grunn at forordningen ikke er formelt bindende for Norge, på samme måte som Roma II-forordningen ikke er det. Det er lagt til grunn i Rt-2009-1537 avsnitt 34 at Norge ikke er bundet av Roma II-forordningen, men at «[i] den utstrekning vi ikke har avvikende lovregulering, taler imidlertid hensynet til rettsenhet for at vi ved avgjørelse av rettsspørsmål legger vekt på den løsning som EU-landene har valgt». Roma II-forordningen gjelder lovvalg for forpliktelser utenfor kontrakt, mens Roma I-forordningen gjelder lovvalg for forpliktelser i kontrakt. Det er ingen grunn til å behandle de to forordningene forskjellig i denne sammenheng. Det samme syn er lagt til grunn av Borgarting lagmannsrett i LB-2015-51137 (Ryanair), som nettopp gjaldt anvendelsen av Roma I-forordningen artikkel 8. Det må således kunne oppstilles en presumsjon for at norske regler om internasjonal privatrett er i samsvar med EU-retten

Lovvalgsspørsmålet i saken vår løses ikke av faste, interne regler, og lagmannsretten tar derfor som tingretten utgangspunkt i reglene i Roma I-forordningen. Lagmannsretten er kommet til samme resultat som tingretten, og er langt på vei også enig i tingrettens begrunnelse. Det samme resultatet ville etter lagmannsrettens syn også fulgt av Irma Mignon-formelen om nærmeste tilknytning.»

Ser man nyere Høyesterettspraksis og Borgarting lagmannsretts dom under ett, tilsier de at der det ikke foreligger avvikende lovregulering i norsk rett, bør EUs lovvalgsregler vektlegges. 

Noter

(1) Brusselkonvensjonen om domstolers internasjonale jurisdiksjon og fullbyrdelse av dommer på privatrettens område av 27. september 1967.

(2) Brusselforordningen av 22. desember 2000 om rettens kompetence og om anerkendelse og fuldbyrdelse af retsafgørelser på det civil- og handelsretslige område.

(3) Luganokonvensjonen om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker ble vedtatt i Lugano 30. oktober 2007. Den har tatt over Luganokonvensjonen av 1988.

(4) Ot. prp. nr. 13 (1999-2000) s. 15.

(5) Rt. 2006 s. 1008, Rt. 2009 s. 1537, Rt. 2011 s. 531 og Rt. 2011 s. 1034.

(6) Giuditta Cordero-Moss (Innføring i lovvalg for kjøpskontrakter, Jussens Venner 2010 s. 85-97 - (JV-2010-85)) s. 85, Cordes, Stenseng og Lenda (Hovedlinjer i internasjonal privatrett 2. utg. 2010) s. 50 og Lars Anders Heimdal (Norsk internasjonal privatrett og bokhandleren til besvær, Lov og rett 2010 s. 68-75) s. 71.

(7)
Einar Mo og Geir Lolleng (Internasjonale arbeidsforhold, 2001) s. 100-102.

(8) Giuditta Cordero Moss (Domskommentar: En mer moderne og systematisk rettspraksis om lovvalg etter Bokhandleren i Kabul-dommen, Tidsskrift for rettsvitenskap 2010 s. 819-842 - (TFR-2010-819) ) pkt. 2.1.

Kontaktpersoner