Hopp direkte til innhold

Nyhetsbrev - Avklarende avgjørelse fra Høyesterett om hva som ligger i retten til å fortsette i stilling

En oppsagt arbeidstaker som bringer saken inn for retten med krav om at oppsigelsen skal kjennes ugyldig, har som hovedregel rett til å fortsette i stillingen helt til saken er endelig avgjort. Dette innebærer at arbeidstakeren både har krav på lønnen og de andre ytelsene, og rett til å fortsette å arbeide. Retten til å fortsette i jobben har en egenverdi for arbeidstakeren.

Spørsmålet for ankeutvalget var om domstolen ved anvendelsen av arbeidsmiljøloven § 15-11 andre ledd kan bestemme at en oppsagt arbeidstaker skal beholde lønnen mens saken pågår, uten motsvarende rett til å utføre sine arbeidsoppgaver. Er det rettslig grunnlag for en mellomløsning der arbeidstaker fratas retten til å utføre arbeid, men beholder lønn?

Ankeutvalget konkluderte med at arbeidsmiljøloven § 15-11 andre ledd ikke gir grunnlag for en slik mellomløsning.

Historisk tilbakeblikk

Retten til å fortsette i stilling ble innført som en reform i tidligere arbeidsmiljølov av 1977. Arbeidstakers rett til å fortsette i stillingen, ble innført som et virkemiddel for ugyldighetsvirkningen som ble innført samtidig. Lovens klare utgangspunkt var at retten til å fortsette i stilling, både innebærer rett til lønn og rett til å utføre arbeid. Det å kunne fortsette og utføre arbeid og motta lønn mens søksmål om gyldigheten av oppsigelsen pågikk, skulle gjøre det lettere for arbeidstaker å oppnå den virkning som en ugyldig oppsigelse har - nemlig å komme tilbake i stillingen eller beholde den.

Hvis arbeidstaker bare hadde hatt krav på lønn, men ikke rett til å fortsette i stillingen, er det en risiko for at stillingen i løpet av domstolsbehandlingen blir endret eller besatt av andre når arbeidstaker senere skal komme tilbake etter å ha fått dom for at oppsigelsen var ugyldig.

Stillingsvernet skulle med reformen i 1977 bli mer effektivt og reelt. Formålet bak regelen var altså å opprettholde kontinuitet i arbeidsforholdet, og effektivisere stillingsvernet.

Vår sak

Saken gjaldt en arbeidstaker som ble oppsagt fra sin stilling som fagarbeider på bakgrunn av arbeidstakers forhold. Arbeidstakeren reiste søksmål om gyldigheten av oppsigelsen, og krevde samtidig å fortsette i stilling under sakens behandling. Arbeidsgiver tok til motmæle og begjærte fratreden.

Tingretten konkluderte med at arbeidstakeren hadde rett til å fortsette i stilling. Arbeidsgiver anket avgjørelsen. Lagmannsretten kom i likhet med tingretten til at begjæring om fratreden ikke skulle tas til følge. Til tross for at vilkårene for fratreden ikke ble ansett oppfylt, mente lagmannsretten at det var hjemmel for en mellomløsning der arbeidstaker likevel ikke skulle ha rett til å utføre arbeid, men ha krav på lønn. Lagmannsretten mente å finne støtte for sitt syn i LE-1995-768 og HR-2009-1883-U.

Lagmannsrettens syn var etter vår vurdering problematisk med tanke på at lovgivers intensjon bak retten til å fortsette i stilling nettopp er å sikre kontinuitet i arbeidsforholdet. Saken ble dermed anket inn for Høyesterett.

Høyesteretts ankeutvalg konkluderte med at arbeidsmiljøloven § 15-11 andre ledd ikke gir grunnlag for en slik mellomløsning hvor arbeidstaker beholder lønnen, men likevel fratas sine arbeidsoppgaver. Ankeutvalget konstaterte at verken ordlyden i bestemmelsen, forarbeidene eller bestemmelsens formål ga grunnlag for en slik tolkning. Ankeutvalget fant det klart at den praksis lagmannsretten viste til ikke ga grunnlag for en mellomløsning, da den gjaldt spørsmål om arbeidsgivers rett til å pålegge arbeidstakeren å holde seg borte fra arbeidet i oppsigelsestiden.

Om dette spørsmål ikke var klart tidligere, er det i alle fall klargjort nå.

Lagmannsrettens løsning innebærer i realiteten en suspensjon. Dette er det hjemmel til etter arbeidsmiljølovens § 15-13 i de tilfeller hvor det er grunn til å anta at arbeidstaker har gjort seg skyldig i forhold som kan gi grunnlag for avskjed. Her forelå det oppsigelse. Som et tilleggsargument anførte vi at arbeidsmiljølovens § 15-13 uttømmende regulerer adgangen til suspensjon. Retten kan ikke utvide denne adgangen til også å gjelde oppsigelsessaker. Ettersom ankeutvalget fant tilstrekkelig grunnlag for sin avgjørelse i ordlyd og formål for § 15-11, var det ikke nødvendig å ta stilling til vårt subsidiære argument.

Les Høyesteretts avgjørelse her.

Kompetanse

Kontaktpersoner