Hopp direkte til innhold

Nyhetsbrev: Ny lov om forretningshemmeligheter

Forretningshemmeligheter (trade secrets) har frem til i dag vært fragmentet og dels mangelfullt regulert – både i Norge og andre europeiske land. På EU-plan har det derfor helt siden 2011 vært en diskusjon om behovet for en felles europeisk regulering om beskyttelse av forretningshemmeligheter, og dette ledet frem til vedtakelsen av et direktiv 8. juni 2016. Det har i lengre tid vært arbeidet med en gjennomføring av direktivet i norsk rett, og midt under korona-krisen, den 27. mars 2020, vedtok Stortinget lov om vern av forretningshemmeligheter. Det gjenstår nå bare å bestemme når loven skal tre i kraft.  

Innledning

Hans Mustad skal en gang ha sagt noe sånt som at ikke en gang hans kone skulle få slippe inn i fabrikkhallen, der Mustads maskin for produksjon av fiskekroker befant seg. Gjennom å holde maskinen og utformingen av denne hemmelig, klarte Mustad å skape et betydelig konkurransefortrinn. 

Forretningshemmeligheter er i korthet den vanligste formen for immaterielle frembringelser, og dekker et vidt spekter av informasjon. Det kan dreie seg om forretningsmetoder, markedsanalyser, pris- og kostnadsinformasjon, kunde- og leverandørlister, forsknings- og utviklingsdata, prosessbasert know-how og teknologi, formler, oppskrifter og ingredienser, produksjonsmetoder, produksjonsteknikker eller markedsdata. 

Tradisjonelt har forretningshemmeligheter blitt ansett for å være mer relevant for innovasjon enn patenter og andre immaterielle rettigheter. Til tross for dette har forretningshemmeligheter frem til nå ikke vært regulert og beskyttet på samme måte som for eksempel patenter. Formålet med den felleseuropeiske reguleringens er i korthet å styrke vernet for forretningshemmeligheter og å gjøre det lettere å håndheve slike rettigheter.  

Hvorfor en egen lov om forretningshemmeligheter? 

På europeisk nivå er det fremholdt at den globaliserte økonomien med outsourcing av tjenester og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi øker risikoen for ulovlig tilegnelse, bruk og formidling av forretningshemmeligheter. Dette går på bekostning av innehaverens muligheter for avkastning på egne investeringer, og det vil kunne lede til mindre innovasjon, noe som igjen vil påvirke det indre markedets effektivitet negativt og hindre dets vekstfremmende potensial. Behovet for et harmonisert og effektivt vern for forretningshemmeligheter mot ulovlig tilegnelse, bruk og formidling i alle medlemstatene synes ubestridt. 

Selv om man i Norge i mange år har hatt en regulering av forretningshemmeligheter gjennom reglene i blant annet markedsføringsloven §§ 28 og 29, og straffeloven §§ 207 og 208, har den samlede reguleringen vært lite oversiktlig og til en viss grad mangelfull – kanskje særlig i form av et mer beskjedent og uklart håndhevingsregime enn det man har hatt for andre immaterielle rettigheter.  

Hva er nytt?   

På et overordnet nivå leder ikke EU-direktivet og den nye loven til vesentlige endringer i gjeldende rett. En hovedforskjell er imidlertid at loven innebærer en samlet regulering som klargjør hva som er forretningshemmeligheter og hvilke handlinger som anses for å utgjøre et inngrep i forretningshemmeligheter. I tillegg gir loven til mer detaljerte håndhevingsregler. Det er også formell forskjell ved at lovens regler nå har en direktivforankring, noe som innebærer at praksis fra EU- og EFTA-domstolen vil ha relevans for tolkingen. 

Mange av de bestemmelsene som finnes i den nye forretningshemmelighetsloven kjennes igjen fra immaterialrettlovgivningen for øvrig. På et overordnet plan innebærer reguleringen en «oppgradering» av den status og den beskyttelse som forretningshemmeligheter gis, ved at forretningshemmeligheter langt på vei underlegges det samme håndhevingsregime som øvrige immaterielle rettigheter.

Den utvidede beskyttelse er en naturlig konsekvens av at forretningshemmeligheter som beskyttelsesstrategi fungerer som et alternativ til og supplement til de øvrige – og klassiske – immaterialrettighetene. Mange små og mellomstore bedrifter har ikke ressurser til å betale registreringsavgifter, håndheve patenter eller etablere kostnadstunge IPR-strategier, og disse lener seg av den grunn ofte på forretningshemmeligheter som sikringsstrategi. For mange virksomheter kan verdien også ligge i elementer og informasjon, som ikke lar seg definere eller beskytte på annen måte enn gjennom hemmelighold. 

Kontaktpersoner